Omarbeidet utdrag fra romanen Min venn utlendingen for Bok og bibliotek.

Jeg setter de selvlukkende innerdørene vidåpne med stoler for å lette bæringen. Er det noe jeg ikke kan fordra, så er det å bakse meg gjennom dører som slenger og svinger mens jeg skal sjaue materialer og verktøy. Sånt blir det lett skader av, merker og rifter på vegger og listverk, og gud vet hva de kan finne på å klage over. I galleriet i annen etasje, et lyst og nyoppusset lokale, står to lange bord. Utpeker det ene til arbeidsbord, rydder unna to tomme kaffekopper og en bunke blader, går ned til inngangen igjen, tar med det får med meg av verktøy, mest el-verktøy og skjøtekabler. Drillkoffert, vinkelsliper, skjøteledning og vaterpass kommer i neste omgang. Alt plasseres rett på bordet med passelig plass rundt hvert kolli. Det gjelder å ikke gjør en bevegelse for mye. Egentlig er dette en jobb for en snekker. Men de sparer vel gryn på å bruke en dumsnill vaktmester. Gardintrappa er det neste som skal opp. Så materialene.

Ny runde med opplåsing, gjenlåsing, lukking og bæring. Kan ikke gå to sekunder fra en ulåst dør; de stjæler som ravner i dette strøket, sier de. Nå gjenstår selve opphengsskinnene. De ligger innunder skranken som avtalt, godt innpakket. Hver eneste lille dings er godt innsurret i den obligatoriske plasten. Skinner, holdere, mellomstykker og skruer. Plast på alt. Jeg sjekker at kniv og slire er i beltet og begir meg opp trappa med en god porsjon skinne-pakker. De veier ikke mye, men tar desto mer plass. Godt biblioteket er stengt, så ingen kommer og snakker til meg. Det hadde passet dårlig nå. Folk kan plage livet av en stakkars håndverker. Særlig en av den billige sorten, og særlig mens man driver og bærer, da har de det med å komme smilende med spørsmålene sine. En favn glatte, plastposeinnpakkede opphengnings-skinner innbyr ikke til konferanser. Man kan ikke samtidig besvare hva det vil koste å renovere kjelleren på Kolsås eller om tante i Fredrikstad er nødt til å skifte hele trappa selv om det bare er ett trinn som knirker. Hvordan innbiller de seg at man kan svare på sånt uten inspeksjon? Tror de jeg har fjern-syn? Folk slutter å tenke selvstendig straks de får øye på en håndverker. Så, da har jeg allerede klart å hisse meg opp.

Da låter mobiltelefonens Mozartmelodi ... spetakkelet kommer fra en eller annen lomme. Så blir det spørsmål likevel. Jeg banner og graver. Mobilen er det verktøyet jeg sist får orden på, den vil liksom ikke la seg inkorporere i Systemet for godt gjennomtenkte arbeidsoperasjoner og hele haugen med plastinnpakkede skinner havner i trappa. Egentlig vil jeg ikke snakke med noen, hvorfor slår jeg ikke av udyret? Egentlig ville jeg ikke ha mobil i det hele tatt, men de andre maste og skrøt så fælt av sine, den gangen det hele begynte. Det hadde vært Lillehammer-OL og alle skulle ha seg såkalte kjøttbein for ei krone. Eller skjøttbein, som irak-svensken uttaler det. Nå er jeg hekta og har allerede skaffet meg mobil nummer fire. Men måtte det være Mozart?

SADDAM står det på displayet. Han er den eneste som er lagt inn med navn. Saddam gjorde det for meg. - En jævla rasistskjærring, freser det i telefonen.

Hvor ofte har ikke Saddam har sagt at nordmenn og svensker er de minst rasistiske av alle folkeslag? ( - Men om ni dukket opp på fjellen der morsan og farsan ble født, hadde ni blitt drept på flekken.) I dag har han tydeligvis dumpet borti unntaket som bekrefter regelen.

- Den jævla skjærringen ville inte sleppa mig inn, fšr fasan!

Jeg holder en fot på haugen med lister så det ikke skal seile nedover trappa.

- "Jeg bestilte en snekker," sa hon, "ikke en pakkis!"

Jeg fyller lungene og tømmer dem. - Bra, sier jeg lavt. - Bra. Talestrømmen i mobilen fortsetter uten stopp.

- "Hva om pakkisen er från Stockholm?" Da small hon igjen dšrra!

Etter denne kraftsalven blir Saddam stille. Jeg sier heller ikke noe. Kremter litt. Det går noen sekunder.

- Vad då "bra"? - Bare kom hit, du. Parker foran inngangen. Når du har låst bilen, slår du på tråden.

Nils A.RAKNERUD