Det var det ene problemet. Hvordan komme seg bort jernbaneperrongen og fram til T-banen. Det sluttet ikke å plage meg. Lå i senga, slåss med dyna og ventet på at paracetten skulle slå ned reisefeberen. 5000 kilometer hjemmefra. 

De første etappene vil gå ganske greit, sa jeg til meg selv: du blir kjørt og hjulpet. Du flyr og triller med alle ørten kolli (nok til å knekke den stabelen av knokler de kaller ryggraden). 

Men angsten gjelder ankomst Oslo S. Der er trallene alltid på en annen perrong. Privatiserte er de og. De var det sist, iallfall. 

En flytur seinere triller jeg ut ankomsthallen og bort til NSB-konduktøren, hjelpsomheten selv. Statsbanen tar 23 min inn, Flytoget tar det dobbelte, i betaling, for en 4 min kortere tur. Og de stopper samme sted. 

Nå. Gruingen er alltid verst. Til min overraskelse er det nok av traller på Oslo S-perrongen. Avprivatisert er de og! 

Men så var det de tjue kronene. Shit. Der står jeg og kan ikke annet; jeg må flytte et og et kolli tjue meter av gangen, gå tilbake og hente et til, osv. I høyttalerne: "Don't leave your luggage unattended ..."

Et av kolliene er spesialbagasje, surret inn i en sjokk-grønn folie. Halvveis i min tråklete transport, vekker jeg interessen til to unge menn; ikke jeg, men den grønne pakken idet den blir stående noen sekunder for seg selv. En av de to begynner å  fikle og dra i folien. 

Jeg får ofte spørsmålet: Er det nødvendig å bli så sint? Denne gangen er jeg overbevist om at det er, og med en lungekapasitet som holder til hovedscenen på National, gir jeg uttrykk for min mening om uønsket foliefikling. 

Den andre begynner å kverulere om at jeg gått i fra bagasjen. Han virker mer stabil enn fiklefanten, så jeg tør å kline til med en frase fra en nylig utgitt hip hop låt: 'Ha respekt for de eldre!" 

Jo, det har han da, bedyrer han. Klart det. "Så hjelp en gammal mann!" sier jeg, noen decibel lavere. Og det gjør han. Løfter opp den grønne saken, som altså har passert sikkerhetskontrollen til to nasjoner, bærer den dit jeg ber ham og setter den pent fra seg. (Den andre viser seg å være et dophue.)  

Rolig og klar i stemmen, kollegialt vennlig sier hjelperen: "Du gammel'n. Du er kriminell, du som jeg. Hvor mye kokain har du i den greia, egentlig?"

Jeg fikk vekslet til meg en 20-kroning, trillet hele lasset på T-banen, og ikke bare det, jeg rappa med meg tralla hjem. Klart kriminell.