|
Jeg tar heisen fra personalsida ned en etasje. Der står en forvirret herre og lurer på hvor han er. Kun stengte, gråmalte metalldører rundt på alle kanter. "Dette er helt Kafka!" utbryter han, behersket, forsøksvis.
Heis nr 5 er en likesidet kube, mao en boks, akkurat passe liten for
max 4. Smått utrivelig å heises opp og ned i. To av heisveggene er
stålblanke dører som lukkes og åpnes ustanselig i hver sin retning, av
ansatte.
Dystopisk. Angstfrembringende. Helt Kafka? Ja og nei.
Det komiske er knyttet sammen med det tragiske. Forleden fikk jeg
bekreftet fra faglig hold det jeg innerst inne har visst lenge: Kafka
er morsom!
Selv den lærdeste av de lærde kan le seg kav i hjel av Prosessen.
Romanen slutter med henrettelsen av hovedpersonen K. Det skjer
nærmest frivillig og framstår som sørgelig komisk. Eller omvendt, alt
etter som.
For ordens skyld, dette dreier seg om litteratur, hovedsakelig. Josef
K.dør, den som lever får en latter som forlenger livet. Hvis man
skjønner Kafka.
Gode tekster forteller deg det du ikke var klar over at du visste.
Litt Kafaesk er det at Ingeborg Hellebergs foredrag "Kafka,
Kierkegaard og det komiske paradoks" ble holdt nettopp på den siste
arbeidsplassen min — men nærmere heisene 1 - 4. At Kierkegaard var en
humoristisk mann, han og, det visste jeg ikke.
Jeg var altså så heldig å ende den siste av mine karrierer, som slett
ikke var den karrigste, som vaktmester på Deichmanske bibliotek.
Verdens beste arbeidskompiser til tross, Deichman er et sjarmerende
skrukketroll med nykker i alle heisene.
Å bore i veggene er som å stikke ei syl i farinposen, antall rom i
bygget er fortsatt ukjent (selv fant jeg flere "nye") og når lånere
med undring, beundring og beven spør hvor mange etasjer huset har,
svarer jeg alltid: "Ja, det kan du tro."
En sal full av folk, som da Helleberg foredro, gir flere kilojoule en
byggeierens omsorgs-fulle oppvarming (her kom et eksempel på ironi
uten humor). Tragisk at den viktigste kulturintstitusjon er så
nedkjølt at veiledningen må stenge.
Mine kollegier tar det med en skeivt smil. Enn så lenge. Å blidgjøre
autoritetene er heller ikke Kafkas greie.
I sin aller siste roman, som Kafka skriver etter å ha fulgt meg på
jobb en tid, leser vi om en mann som kommer løpende på ski gjennom
tomme sentrumsgater. Han er veltrent og tynnkledd. Varm i kroppen.
Setter fra seg skiene ved bibliotekets doriske søyler. Rister vottene.
Straks kommer ansatte løpende ut, med tykkforede frakker og tunge
ulltepper. Det kan hende de er på vei hjem. Eller vil de låne ut de tykkforede frakkene og de tunge
ullteppene?
Gratis, som med bøkene?
|
© Nils Amund Raknerud