Det første halvåret etter transplantasjonen ble et halvår der bedringskurven var så bratt at jeg holdt på å tilte bakover, få tilbakefall; ja, og så skjedde nettopp det. Et virus dukket opp og slo meg plutselig ned. Dette viruset er en luring som ikke engang har noe
ordentlig norsk navn, pasientene kalles som regel bare snørrunger —
for min del ble jeg åpenbart ikke ferdig med snørreriet da jeg sluttet
i barnehagen. En gang snørrunge, alltid snørrunge.
Dævelskapen ga seg, motet kom tilbake — men overmotet fulgte med som i
et fast følge. Hylende smerter fulgte. Denne gangen ble det ikke bare
snørr og tårer, men også innleggelse med ba-bu-ba-bu til nærmeste
hospital med dertil hørende undersøkelser, noen av dem perverst
ubehagelige. Familien reagerte på min uforsiktighet med gretten empati
og la igjen en pose Twist (Tåler han det, doktor?) Og to kilo
druer.
For øvrig kan vi ikke leve av å fly på sjukebesøk. Sa de. Eller
innbilte jeg meg at de sa. Det kan i grunn gå ut på ett. Smerte og
smertestillende gjør hjernen upålitelig og sender realitetene ut på
tur. Realitets-orienterings-løp.
Så, etter denne andre runden, da bedringen omsider melder seg, er det
så forsiktig som et pip fra fuglekongen dypt inne i granskauen, knapt
hørbar, umulig å få øye på. Jeg må få igang enkle ting, sier jeg til
meg selv og til taklampa.
En ting av gangen, det er mitt nye motto. Jeg bestemmer meg for å ta
en liten tur ned korridoren. En velkjent operasjon. Femti skritt hver
vei og jeg kan snu når jeg vil. Kanskje får jeg bonus i form av
anerkjennende, sågar beundrende nikk fra disse vennlige hvitkledde.
Men først må jeg ut av senga. Før det igjen må jeg trekke i
varselsnora for at noen skal komme. Så må jeg be dem om å senke senga
så beina mine når ned til gulvet; men før jeg kommer så langt, må jeg
snu meg og leite etter snora som ikke er der den skal, dermed velter
jeg vannglasset som er der det skal, det vil si akkurat der jeg
satte det sist, med den konsekvens at vannet renner ned i den halvåpne
nattbordskuffen, og allerede nå har jeg gitt dem — disse
stadig-på-pletten-menneskene — flere ting å ordne opp i, som om de
ikke hadde nok fra før av, uten at jeg selv har greid å komme igang
med mitt ene prosjekt.
Og så jeg, da, som skulle vise meg som en selv-oppegående pasient.
There is no such thing as one thing.
Del 2, klikk!
Nils A. Raknerud
Klipp fra noe som kanskje blir en novellesamling
nilsamund(krøll)gmail.com
For sikkerhets skyld: Dette er godt ljugi; min virkelige familie er kjempesnill.
|