|
I min debutroman «Ikke ring meg! Ikke glem meg!» prater de to elskende fagforeningspolitikk i senga rett etterpå. Det kan det nok hende jeg også har gjort. Tjuefem år etter at mine romankarakterer holdt på, blir jeg imidlertid selv spurt, før kroppene våre har sluppet taket i hverandre, om filosofi, nærmere bestemt om jeg har lest Cixous? Nå var fagforeningspolitikk, eller rettere sagt studentenes og arbeidernes opprør, noe den algerskfødte, franske filosofen Hélène Cixous sto midt oppi med begge beina i 1968. Og hun lanserte en type feminisme, som handler mer om å anerkjenne og akseptere «den andre», anerledesheten, framfor kjempe en likhetskamp. Hun rundet åtti Annen pinsedag (2017), men har visst gått av moten i akademia. I sitt essay «Medusas latter» skriver hun om å skrive, og siden det er det jeg lever for, i mitt åtteogsekstiende år; som sekstiåtter for annen gang, kunne jeg si, tenner jeg direkte på denne teksten; sterkere i dag enn da jeg leste den første gang under min lille snarvisitt av et Blindernstudium i litteratur, tilpasset skiftordningen på jobben. Vanskelig tilgjengelig sier en litteratur-professor i en antologi i dette merkelige, tidvis motebefengte faget litteraturvitenskap, om essayet. Artig, syntes jeg ved første gangs lesning, det var på Blindern; de fleste rundt meg var kvinner, og «Medusas latter» er en saftig oppfordring til kvinner om å skrive, og det må være den rasende kvinnen i meg som igjen gjør meg så begeistret for denne språk-ville, ville og gale, men aldri forvillede ekvilibristen feministen filosofen som ikke regner seg som hverken den ene eller det andre. Nei, hvilken kategori skulle hun puttes i? Hun er ikke vanskelig, bare herlig sprø. Hun fascinerer meg fordi hun i sitt språk legger seg over akademias denotative flisespikkeri, og svever som en dyne med ti hjørner, som et eget skylag hvorfra hun sender sine sine ord-lyn, buldrende betrakninger, kjærlighetserklæringer og anti-fallos-skyts kraftige nok til å gjøre en hvilken som helst snurrebass fettaskræmt, på vegne av «vi som er dette hullet kantet av lyst på deres penis». Men da har man ikke fått med skillet mellom penis og fallos, for «jeg vil ha meg selv helt med hele han» skriver hun i «Medusas latter», Karl Ekrolls oversettelse.
© Nils A Raknerud pensjonert altmuligmann |
