Så står man der. Skulle gjerne delt tankene med noen. Har ikke engang lært meg navnet hans. Første bokstav i fornavnet er Y. Han kom til Norge som papirløs flyktning. Han døde i Norge for en måned siden. "Han fikk ikke én dag i friheten", sa en kvinne som talte under et hvitt party-telt foran Stortinget.
Kanskje gjør jeg henne urett; at hun sa "i frihet". Norsken var jo perfekt, men hvilken etnisk nordmann ville stått med mikrofon foran Tinget og sagt: "Jeg vil gråte" —?
Ansiktene som kommer mot meg da arrangementet er over, er ikke glade. Været er som stemningen. Gråsvart og regntung. Ikke engang skikkelig februar-kaldt. Jeg har stått litt i utkanten, med et bein på Karl Johan, studert fotoutstillingen der, men rusler inn blant dem som er igjen. Under en paraply står kvinnen som holdt den sterke appellen, Sara. Jeg går bort og takker. Spør om å få et bilde. Har en pensjonist-mobil med tulle-kamera, kvaliteten blir deretter.
En fotograf står ved siden av tilbyr umiddelbart å ta et, — "av dere begge!" Myna heter hun, flyktet som barn fra Somalia, foto-utdannet i London.
Norge er i ferd med å forandre seg, tenker jeg, mens jeg lettere brydd prøver å forklare at jeg ikke har gjort en dritt (bruker penere språk) for dette arrangementet. Jeg bare så dette ansiktet av den døde papirløse mannen og syntes det var for jævlig. For jævlig; det sa jeg.
Y hadde ikke papirer. Jeg begynner å kladde, på et papir; mens jeg spiser på Tandoori, Grønland. Et papir på hvem et menneske er, er nødvendig for å bevise at man er et menneske. Bevise fastslå bekrefte? — hvor er det ordet?
Yemane Terife fortalte til TV2-journalist Torbjørn Brandeggen at han forlot Eritrea som 15-åring i 1974 etter å ha kjempet for løsrivelse fra Etiopia. Han fikk en advarsel og flyktet til nabolandet; slik nordmenn gjorde, ikke til Sverige men Djibouti. Tok hyre på en båt. Hoppet av i Italia. Der klarte han å leve i ti år uten papirer. Så tok mannen Kiel-ferga. Til Sverige.
20 asylmottak senere dør han. Teferi har ikke lagt skjul på at han i først ikke snakket sant eller manglet dokumentasjon. Hittil har det vist seg umulig å dokumentere hans korrekte identitet.
Dokumentere identitet — det er ordet. Selv har jeg dåpsattest fra Den norske Kirke, ergo sum. Og jeg fikk snakket med Myna og Sara, to flotte mennesker.
Nils Amund Raknerud
pensjonert altmuligmann
forfatter
nilsamund@gmail.com
|
☜ Portrettfoto: