Varme


Uten klær nyter jeg ettermiddagens varme solstråler. En frisk luftning gjør at det ikke blir for hett og lager små krusninger over vannspeilet i bukta. 17 grader i sjøen. En og annen skydott driver over den ellers klare, blå og høye himmelen. Gressløken stritter fyrig og frodigfrekt rundt meg over hele knausen, hvor jeg har gitt den selskap og konkurranse av mynte, oregano og lavendel. Villrosene har friske skudd side om side med de knallrøde nypene. Nattogdag, balderbrå og rødkløver blomstrer, og jeg får frisket opp brunfargen. Fargene i naturen er intense.


Jeg har mange risp på overarmene etter å ha fylt et spann med svarte, søte, store bjørnebær fra klyngende, klorende kratt. Jeg har høstet 4-5 kilo poteter fra miniåkeren min i en liten bergsprekk, og de siste, grønne tomatene skal stekes opp i kveld med basilikum og hvitløk. De dumme, optimistiske paprikaplantene blomstrer på nytt, sammen med timian og sitronmelisse. Naboen forteller om vindruer ved hytteveggen.


Det er med en emmen smak i munnen jeg nyter alt dette, for vi skriver 28. september og jeg har nylig sett en prognose om at i den nordligste delen av Europa vil nettopp lengre sommersesong bli en følge av den globale oppvarmingen, mens det lenger sør vil bli mer av flom, tørke og skogbranner, død og lidelse for millioner av mennesker og dyr. Hele økosystemet på Planeten Jorden er i ubalanse, og vi kjenner ikke alle konsekvensene. Vi kan begrense vårt eget bidrag til ødeleggelsene og presse beslutningstagerne i verden til å snu utviklingen og kanskje redde kloden. Vi må være forberedte på å ta imot klimaflyktninger som vil prøve å redde seg og sitt.


Jeg vil likevel ha lov til å sette pris på at jeg er så heldig å være født her, og ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg synes det er deilig å nyte solstråler i september.


Igår kveld fyrte vi ikke opp i ovnen, det var 22 grader inne klokka 21. Men det var mørkt ute, morild og stjernehimmel gnistret om kapp og fortalte hvilken årstid vi egentlig er i. Vi skulle bare samle ved og rake løv og forberede oss på vinteren nå. På alderdommen også. Helsa skranter, jeg burde bare tenke på den, og ikke gå naken ute i høstlufta. Jeg vet at mitt liv tar slutt en gang. Jorda har en sjanse til å overleve. Kan jeg få glede meg over varmen imens?


Lillibeth Lunde

bettamor@hotmail.com Trykt mandag 5. oktoer 2009 på Klassekampens baksidespalte I DAG, spalte for bidragsyterer utenfor redaksjonen. Redaksjonssekretær Tollef Mjaugedal. Andre tektser av Lillibeth, se

www.raknerudvillaen.no/lillilink.html