Til hovedmeny.Tilbake til hovedside
Trykt torsdag 24. mai 2007 i Klassekampens baksidespalte I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig. Ansvarlig er Astrid Sverresdotter Dypvik, kronikk - og debattredaktør




Ved vannkanten




På ei øy ute i havgapet står en kar i dress og ser ut over. I det fjerne får han øye på "Flink", den lokale rutebåten, som nærmer seg. Egentlig kan han ikke se at det er den, han bare vet, for det stemmer med tida. Han nikker bekreftende mot armbåndsuret. 17. mai-sløyfa blafrer lett fra jakkeslaget. Underlig kjølig her på Tangen i dag, syns han det er, enda sola skinner. Da "Flink" er nære nok til at han kan se skolefana og et av barnebara, har det allerede samlet seg mange bak ham på brygga. Eller brøgga som de sier her nede. Den er akkurat passe stor, en grov og grå plattform murt fast i vannkanten, pyntet med fire bilringer for å ta i mot båten. Folkene som går i land er stivpynta, selv om det ikke fins noe stivt over noen av dem. Det prates og klemmes og tas bilder med mobiltelefoner og snart er det ikke en centimeter ledig plass igjen på brygga.

Jeg kommenterer for sidemannen at en lett kan falle i vannet, og får en vandrehistorie til svar. Lensmannen skulle ta ett skritt tilbake og slå hæla sammen til ære for Haakon 7. Kongen hadde nettopp ankommet Arendal fra sjøveien. Metaforen "der gikk du i vannet" i betydningen gjøre en tabbe, må stamme fra episoder som denne. For lensmannens del var det temmelig konkret. Og vått. Det va ´kkje meir brøgge igjen. Men det var inne i Arendal, gjentar sidemannen, og jeg innbiller meg at det er noe i tonefallet hans som antyder at der kan det gå hardt for seg, av og til. Det har jeg for øvrig opplevd selv, da vi la til der en varm lørdag sommerlnatt. Hundrevis av mennesker spankulerte, eller rettere sagt sjangla rundt i gatene med hvert sitt halvfulle ølglass, de virket mer desperate enn glade og det var et under at ikke halvparten av dem gikk i vannet.

Men her ute i havgapet går alt edruelig for seg, og selv om drammen kanskje kommer fram fra skapet utpå ettermiddagen hos mang en øyboer, forekommer den arendalske vise-seg-fram-fylla som en umulighet. Mange har vært oppe fra både seks og fem om morgenen for å kneppe bunader og knytte slips foran det temmelig omfattende programmet, og det er ikke fritt for at det kommer et og annet gjesp fram innimellom hurraropene idet opptoget begynner å bevege seg. På fjellet rett ved brygga en stabel med trykkimpregnerte planker og bord. Kanskje er det bestefaren med armbåndsuret som har bestilt det. Prosessen med å holde ting ved like stopper aldri opp så lenge det er folk her. På en knaus lenger bort står en sementblander. Den har også fri i dag. Noen har satt et norsk flagg på den. Alt er så utrendy, men også så ekte og vakkert som det går an.

Nils A Raknerud
vaktmester Deichmanske Bibliotek, Oslo