Til hovedmeny. Tilbake til hovedside
Trykt 2. april2008 i Klassekampens baksidespalte I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig. Ansvarlig er Ali Esbati, kronikk - og debattredaktør
Religion og undring
På trikken ned til byen kom jeg i snakk med en ung mann som utviste en sjelden åpenhet. Jeg følte meg for et øyeblikk tilbake i latinamerika, der åpenheten er som lufta man puster i. Men jeg ante mistanke da den unge mannen i en setning nærmest tilfeldig nevner to ord: Min kirke.
Der var altså forklaringen, tenkte jeg, på hvorfor han er så villig til å snakke med en fremmed kar, hvorfor han har en slik glød i alt han sier. Jeg kjente et snev av skuffelse. Jeg hadde kategorisert hans positive framtoning. Bekreftelsen kom i form en brosjyre han ga meg, i det han gikk av på en holdeplass. Brosjyren hadde Jesus med lam på forsida, utgitt av Siste dagers hellige. Hadde vi reist videre sammen, hadde det ikke gått mange holdeplassene før jeg hadde opplevd hans klippetro som en mur mot videre kommunikasjon.
Religiøs undring er ikke fremmed for meg. Han der oppe, tror jeg derimot ikke det døyt på. Teismen er religiøsitetens motsetning. De helfrelstes fasitsvar minner om det allvitende Partiet. Selv regner jeg meg i anstendighetens navn som kommunist, men er uten pantentløsninger. Revolusjonen har en tendens til å ende opp i sin motsetning.
Jeg jobbet en gang med en muslim fra Saudi. Vi levde på mange måter i ulike verdener, han og jeg, selv om vi satt ved det samme kaffebordet hver dag. En dag snakket vi om solsystemet. Jeg er ikke sikker, sa han, om sola som gikk rundt jorda eller omvendt. Dette var i 1999 e. Kr. Hans tidsregning var en annen enn min.
En gang gjorde han et vennlig forsøk på å frelse meg. Jeg ga ham kortene rett i hånda, idet jeg fortalte ham om noe som nærmet var en religiøs opplevelse: Jeg satt på hyttetrappa, det var høst og en merkelig lyd dukket opp i rommet over meg, uten at jeg skjønte hva det var. Like før jeg så den første fuglen, forsto jeg at det var en flokk gjess som trakk sørover. De holdt et sant leven. Jeg begynte straks å grovtelle. Det var tre hundre av dem. Synet var overveldende.
Saudiaraberen smilte. Hvordan kunne dette være mulig, sa han, uten Allah? Jeg ville nødig begynne å argumentere med Darwin kontra Allah, for jeg opplede av vi delte undringen. Jeg ville ikke ødelegge øyeblikket. En diskusjon ville ikke flyttet ham en millimeter, og jeg ville ikke bli et gram mer muslim, hvor lenge vi enn hadde holdt på.
Nils A Raknerud