 |  |  |  |  |  |  |
|
Trussel Bygningen ligger mørk. Bortsett fra en lyskaster inne ved søyletrappa som generøst sender sine stråler mot brolegningen mellom Grubbe- og Akersgata, er ikke et lys å se. Jeg er den siste som fortlater bygget. Snart kobler alarmene seg på og den minste musebevegelse der inne vil sette i gang varsling med en dertil hørende aktiviteter. Jeg røsker i døra til Avis- og tidsskift, erklærer bygget for stengt og setter kurs mot bussholdeplassen. Bak meg ligger en ufattelig samling verdier, overlatt til detektorenes følsomhet og styrken i beslag, stål og glass. En kveld jeg skulle sykle fra jobb, og akkurat hadde festet det blinkende, lille baklyset mitt under setet, dukket en svær branne av en kar plutselig opp av ingensteder. "Det der er'ke din sykkel!" knurret han. Jeg skjønte straks at mannen ikke var den letteste å diskutere med, men kunne på den annen side heller ikke bare si "vær så god" og forære han den 10-girs Peugeoten min. Jeg hadde kjøpt den brukt for 300 kroner, spandert omtrent det dobbelte i rep og fiks, og hadde liten lyst til å gi klenodiet fra meg uten i det minste å ytre en forsiktig protest. Dessuten hadde sværingen sykkel selv. Men, nei. "Den kan ikke være din!" hogg han i og gjorde noen bevegelser som fikk meg til å kjenne angsten krype mot adamseplet. Armer og bein var i stadig bevelgelse på den digre kroppen hans og jeg ventet at det kunne bli svart når som helst. "Den kan'ke være din, den er jo lyserød!" skreik han. Det siste var ikke lett å imøtegå. Det lyserøde har aldri sjenert meg, dessuten var fargen en bidragende faktor mot tyveri. Damesykler stjeles ikke så lett, har det vist seg. Forresten er kjønndelingen av sykler en ren anakronisme. Riktignok er det en del menn som har behov for å buldre rundt med såkalte penisforlengere i form av BMW eller skjærgårdsjeep, men med sykkel går ikke det. Jeg bruker for øvrig beina, ikke ballene på pedalene. Mannen foran meg var som en roterende kølle. Jeg prøvde på en rolig måte å forklare at sykkelen var min, farge og fasong til tross, men karen ble bare ytterligere aggressiv. Jeg husker jeg kikket opp på videokameraet. Skulle jeg dø nå, så skulle det i alle fall registreres hvordan det skjedde, tenkte jeg. Dama hans reddet meg. Hun kom tuslende ett minutt bak med to fulle Rimi-poser. Hun var som ei lita tekjerring, han kunne ha puttet henne lomma. Med sped, unnskyldende stemme forklarte hun at mannen hennes hadde det med å reagere på blinkende lys(!) og nikket mot det lille baklyset mitt under sykkelsetet. Mannen selv var nå over alle hauger, etter et par virvelvingaktige åttetalsbevegelser på brolegningen. Faren var over. Jeg hadde fått både unnskyldning (per stedfortreder) samt en forklaring jeg trodde på. Det er sånne episoder som understreker behovet for skolering i å takle trusler om vold, også for en stakkars bibliotekansatt. I regi av Kultur- og Idrettsetaten har det også vært arrangert et slikt kurs i høst, der noen av oss fikk dele erfaringer med to politifolk, en av hvert kjønn. For min del var det særlig politidamens beretninger som ga interessante problemstillinger og fornyet mot til å passe på det store, felles-klenodiet vårt, biblioteket. Selv hadde hun fått sin første torpedo til å legge henda pent på ryggen og la seg arrestere ved å opptre rolig. Hadde jeg provosert "blinke-gærningen" min, kunne han ha tatt seg inn og funnet på hva som helst. Snart ser jeg bare de lysende Deichmanske Bibliotek-bokstavene bak meg. Bygningen ligger mørk. Det farligste av alt er likevel om biblioteket blir usynlig, tenker jeg. Usynlige blir vi i tåka. Fysisk så vel som politisk. Den tilsynelatende enigheten om "å satse på bibliotek" er tåke. Partiet for folk flest, som de kaller seg, går inn for å dumpe gratisprinsippet. Det gir en slags klarhet. Vi ser hva vi har å slåss mot. Men det fins også en mer diffuse motstandere. Trusselen mot biblioteket kommer i alle fall ikke fra tilfeldige gærninger på gata. Nils A.RAKNERUD Vaktmester på Deichmanske bibliotek |
|
Sist oppdatert: 22.06.04