Mövenpick
Tidsbilder

1999

Det summer i dørlåsen. Mellom hendene holder han en liten pappeske. Det er en Mövenpick iskake. Han holder den høyt og høytidelig, det er en spesiell anledning. Hele veien fra konditoriet har han forsøkt å huske hvor de feiret dagen sist, men han kommer ikke på det. Nå … , mumler han og tar etter dørhåndtaket. Jeg er stadig pappaen hans. Og Tron har heldigvis blitt så voksen at han kan sette pris på barnslige tradisjoner. Faren griper dørhåndtaket med to fingre, men summingen stopper akkurat idet han skal dra det til seg. Han skal til å ringe på for annen gang, da døren plutselig åpnes innenfra. Iskaka holder på å havne på fortauet. Sorry!

Porten er en fløydør som slår utover mot fortauet. Mannen som kommer ut er omtrent på sønnens alder, men adskillig høyere og meget slank. Dessuten er han svart. Utlendinger er alltid så høflige, tenker faren og svarer: Oh, nothing! Han legger på et ekstra tydelig smil for å forsikre den andre om at alt er i orden, til tross for at bursdagsoverraskelsen nærmest ble spolert. Den svarte holder døra åpen med lange, knoklete fingre. Faren takker, både på engelsk og norsk. Bare hyggelig, svarer den andre mens han speider etter noe eller noen på den andre siden av gata.

Sønnen er ikke alene. En jevnaldrende kamerat sitter der allerede. Han sitter lett foroverbøyd på sengekanten med ytterjakka på. Han smiler hyggelig til faren og hilser, men uten å reise seg. Det der er Ben, sier Tron.

Jeg er faren til Tron, sier faren. Han skjønner det, sier Tron. Faren unnskylder seg med at det ikke alltid er så lett å finne på noe å si, og legger til at det tross alt er femogtredve år mellom dem. Han forteller om episoden i porten, at det var nære på at han mistet esken, men at det heldigvis gikk bra. Med barnslig stolthet holder han fram iskaken. Har du tallerkner her, Tron?

Men jeg tåler jo ikke sukker, sier sønnen.

Åh, herregud, det glemte jeg i farten, sier faren. Han føler seg litt flau, og samtidig forlegen overfor vennen som sitter der.

Desto mer på oss to, sier denne med et smil. En redningsplanke.

Ja, ikke sant. Var det Ben du het?

Ben nikker.

Kanskje jeg burde si hva jeg heter og, tenker faren, men det blir med tanken.

Skal jeg sette på kaffe? sier Tron. Mamma har kjøpt en vannkoker til meg, så jeg slipper å fly bort til kjøkkenet ute i gangen.

Så bra, svarer faren, men merker at han er trist i stemmen. Han burde ha spurt etter en sukkerfri iskake. Kanskje det ikke er så lett å få tak i, forresten. Neste gang han kommer hit skal han ha med seg en sukkerfri, kanskje vil han da fortelle hvor mange forretninger han måtte gå i for å finne en slik. Det ville virke formildende.

Sønnen rekker ham to middagstallerkner. Faren deler kaka. Det ble mindre enn han hadde trodd.

Nesten godt at du ikke skal ha, sier han, med adresse til sønnen, men uten å snu seg mot ham.

Men du visste jo ikke at Ben var her. Skulle du sittet her og spist aleine, da?

Faren svarer ikke på den.

Lager du all maten borte i gangen? spør han etter en stund.

Det blir mest suppe og sånt, svarer sønnen. Og da holder det med vannkokeren.

Ben tar en liten bit av iskaka og smaker ettertenksomt. Mövenpick høres liksom litt nazi ut, sier han. Men godt var det! Han smiler og tar en ny bit.

Det er et sveitsisk merke, sier faren. Sveits var nøytralt under krigen.
|
Du blander sammen med Sverige, sier Tron.

Nei, svarer faren. Begge land var nøytrale.

Går det egentlig an å være nøytral? holder sønnen på.



1993

München, tirsdag 9. november. Jeg hadde avtalt å spise middag på Café Mövenpick med Susie klokka ni. Hun kom, men allerede ti over ni dukket en type fra det tyske sikkerhetpolitiet opp. Han var i følge med en kvinnelig offiser. Han presenterte seg som kriminalkommisarie Wolf og viftet med en tjukk konvolutt som inneholdt et 33 siders dokument. Jeg leste fort gjennom det. Dette er ikke det verste, mumlet snutjævelen. Jeg bannet for meg selv. Myndighetene hadde gitt meg oppholdsforbud. Ville de arrestere meg også? Dokumentet var stemplet dagen i dag.

Dette skriver David Irving i sin dagbok på datoen som sammenfaller med 55-årsmarkeringen av Krystallnatta, da en rekke voldshandlinger og drap rettet mot tyske borgere av jødisk ætt ble foretatt. Engelskmannen David Irving er en historiker som riktignok ikke benekter at jødene har blitt forfulgt, det har de blitt så å si over alt og til alle tider. Dødfabrikkene derimot, hevder han, eksisterte ikke. Den som måtte påstå noe slikt, sier han, farer med blod-løgn overfor Tyskland.

I det 33 siders rettsdokumentet som Münchens sikkerhetspoliti presenterte for engelskmannen 9. november 1993, referes det til tidligere rettsaker, både de der han selv har vært tiltalt, men også slike hvor han har vært saksøker. Basert på dokumenter fra disse forutgående sakene finner man det bevist at hans ærend i Tyskland ikke er å delta i en saklig diskurs omkring tidligere historieskrivning, men at han har til hensikt å propangandere for at den systematiske utryddelsen av den jødiske befolkningen under Det Tredje Riket ikke fant sted. Slike teser er en fornærmelse mot ofrene for nasjonal-sosialismen, heter det i premissene for vedtaket om å erklære Irving som uønsket i Tyskland. Hans oppførsel representerer en fare for sikkerheten i Den Tyske Republikk, heter det, og bidrar til å ødelegge omdømmet til den tyske staten. Hans uttalelser motiverer en liten, men radikal del av befolkningen til vold og rasistisk hat. Det henvises til mord og voldelige angrep i Rostock, Hoyerswerda, Hünxe, Mölln og Solingen.

Kriminalkommisarien og hans kvinnelige kollega setter seg ikke, men blir hele tiden stående ved siden av bordet til Irving og hans venninne Susie. De to forholder seg hele tiden uklanderlig rolige. Uten å se opp på kommisarie Wolf, ber David Irving om å få kontakte sin advokat. Han forklarer at han har telefonnummeret i bilen som står parkert utenfor.

Senere skriver han i dagboka: Jeg skjøv stolen bakover i en langsom bevegelse og offiseren spurte om jeg kom tilbake. Ja, selvfølgelig, svarte jeg. Straks jeg var ute ved bilen, slengte jeg meg inn, satte klampen i bånn og holdt nesten på å krasje med en gjeng jøder som dreiv på med en minnegreie for Krystallnatta.

Etter at David Irving hadde forlatt Restaurant Mövenpick, tok han et par telefoner for å avlyse videre planer. Han kontaktet også Susie og avtalte i kryptiske ordelang et nytt møtested samme dag. Vi kan sees der jeg ga deg den blyanten, foreslo han. Deretter skaffet han seg en åpen billett ut av Tyskland til dagen etter, onsdag den 10. november og sparte seg med dette for ydmykelsen ved en deportasjon.


2008

Rett før jul 2008 rammes hybelgården på Grønland i Oslo av den alvorligste brannen i Norge på tiår. Blant de til dels motstridende uttalelsene fra beboere og vitner som framkommer i de første timene etter brannen, blir det sagt at man ikke hørte brannalarmen. Sannsynligvis var brannalarmanlegget slått av.

For å unngå falsk alarm under matlaginga, var det mange som hadde for vane å slå av brannalarmen. Det trengs ikke mer enn røyken fra en baconskive i stekepanna, så aktiverers detektoren over kjøkkenseksjonene i hver etasje. Styringspanlet for brannalarmanlegget var plassert tilgjengelig for alle som oppholdt seg i huset, og det var en lett sak å avstille både alarmsignalet i huset og den automatiske meldingen til brannvesenet.

Det avslåtte brannalarmanlegget blir så vidt nevnt i nyhetsoppslagene i avisene, men utelukkende for å underbygge det dramatiske ved situasjonen, ikke for å avklare om eller i hvilken grad den var avgjørende for brannforløpet.

Alt dette farer gjennom hodet på faren til Tron da han leser om brannen i en av tabloidavisene. Det har da gått mange år siden sønnen flyttet derfra. Sist bursdagen hans ble feiret var det i en palestinsk restaurant. Kjøkkenet vartet opp med diverse herligheter, som en rikt variert mezah, baba ghanuj og en utmerket hvitløk-salat fra Nuseirat, en av Gazas mange flyktningleire. Det smakte fortreffelig.

Medias interesse for brannvern sluknet raskt og ble overtatt av store oppslag om Israels bomberegn over Gaza. Begivenhetene avføder demontrasjonener over hele verden. Fra Youngstorget starter et fakkeltog som i størrelse kan måle seg med folkehavet som snudde ryggen til høyre-ekstremisten Arne Myrdal på det samme torget 9. november 1991. Reaksjonene på bombingen leder også til at mange, deriblant ungdom med palestinsk bakgrunn, går amok i gatene, knuser vindusruter, tenner på en søppelkasse og kaster nyttårsraketter mot politiet. Politiet på sin side er raske på labben når det gjelder å bruke tåregass. Aviser og TV gasser seg i begivenhetene.

På denne tiden er Tron og Ben fortsatt gode venner, selv om de ikke treffes så ofte som før. Tron er på vei til Spania på ferie, da demonstrasjonene mot Israel pågår på det sterkeste. Han sender en tekstmelding fra mobilen under en mellomlanding i Barajas utenfor Madrid.

Ben hører ikke at det piper i lomma hans. Det er for mye bråk rundt ham. Dessuten er han opptatt med å finne kameraten Yasser, som han jobber sammen med til daglig, og som nå har forsvunnet inn blant de mest hissige ungdommene halvannen time etter at det store fakkeltoget har blitt avsluttet foran Rådhuset. Ben småløper opp mot den nedre delen av Drammensveien, eller Henrik Ibsens gate som strekningen fra Nationaltheatret og et stykke forbi USA-ambassaden ble omdøpt til i 2006. Her tetner det til i den store rundkjøringen ved hjørnet Slottsparken. Ben er liten av vekst. Han har problemer med å ta seg fram. Han strekker seg og hopper opp for å se om han kan få øye på Yasser. Da ser han de blanke visirene til politifolkene ti, tjue meter lenger framme. Demontrantene er rasende, men noen ser likevel storfornøyde ut mens de roper "folkemord" og "fascistpurk" av full hals.

Yasser ser han ikke noe sted. Han er redd kameraten befinner seg i aller forreste rekke. Det vrimler av flagg og bannere. Plutselig er det klynger av mennesker som beveger seg bakover og vekk fra politisperringene for så å gå framover igjen med større kraft. I et kort øyeblikk, ikke mange meter fra ham ser han en som snubler. Idet han ser opp igjen, får han øye på et lite rødglødende lys i bue gjennom lufta, en tent lunte, på vei inn over politifolkene. Det kommer ikke noe smell, eller han hører det ikke på grunn av all støyen. Da ser han Yasser helt framme der frontene pulserer mot hverandre som kraftige vannmasser. Ben roper navnet hans så høyt han kan og albuer seg helt fram mot politifolkene som har satt opp en rekke med flyttbare gjerdeseksjoner foran seg. I en brøkdel av et sekund er plutselig alt helt stille for ham. Det er som en kampscene på en film der lyden plutselig har falt ut. Blikket hans hviler noen sekunder på øynene til en politimann bak et kuleformet visir. Så hører han mobilen ringe i lomma. Det virker som politimannen reagerer på den lyden, en bit av en rap-låt som Tron lastet ned for ham før han dro på ferie. Politimannen løfter noe som ligner en sprayflaske. Det siste Ben ser før det stikker som veps i øynene hans, er noen runde, orange skilt som er montert på det mobile gjerdet foran ham. Et reklameskilt for Mövenpick. Han tviholder på mobilen og løper, halvt i blinde nedover mot Nationalthetret.


Nils A Raknerud
mars 2009