LEST HØYT PÅ DEICHMANSKE BIBLIOTEK GRÜNERLØKKA UNDER ARRANGEMENTET TIL SKRIVEGRUPPA ORDKRUTTS ARRANGEMENT ONSDAG 15. FEBRUAR 2005.

TRYKT PÅ KLASSEKAMPENS BAKSIDE LØRDAG 19. FEBRUAR 2005

22 23 24 33

Det var en gang mitt telefonnummer. Nå er jeg slettet. I den nye 2005-utgaven av telefonkatalogen er jeg borte. Forgjeves søker pekefingeren nedover midtkolonnen på side 847, men raknerudene kommer og forsvinner uten at Nils Amund er med. Jeg har bare dette ene livet. Dette ene navnet. Denne ene hustelefonen. Ikke vet jeg hvorfor de har slettet meg. Ikke skjønner jeg hva jeg har gjort for å fortjene en slik skjebne. Jeg er ute av katalogen. Alle de andre (?) står der, selvsikre, likeglade og breier seg med 1,2 millimeter høye forbokstaver. Selv eksisterer jeg ikke lenger. Navn, adresse, mobil, hustelefon – alt. Dette prakt-nummeret kunne jeg startet en bedrift på; en rørleggerbedrift for eksempel, med telefonnummeret malt bakpå firmabilene, og speilvendt foran så bilistene kunne lese det i sladrespeilet. Jeg hadde fått kunder som bare faen, kunne ansatt åtte mann og sittet bak et svært eikeskrivebord med sigar i kjeften, sortert kunder og talt laken. Denne muligheten har jeg nå blitt frarøvet. Etter et fem og tredve års yrkesliv må begynne om fra børjan. Men å søke rørleggerlinja på yrkesskolen uten en troverdig adresse og telefonnummer, med alderen som hemmende faktor, det er nytteløst. "Hvorfor søker du fagutdannelse nå, da gammel'n?" "Jeg har et innmari coolt, markedsrelatert telefonnummer." "Hvor står det 'a, vi har sjekka."

Jeg har sett tegnene for lenge siden. De er i ferd med å avvikle samfundet. Erstatte det med markedet. Private aktører kan snart ta over alt. Forsvaret, politiet og posten er allerede godt i gang. Hvorfor konkurranseutsetter de ikke like gjerne Kongen? Han har forresten heller ikke noe telefonnummer, men alle vet jo hvor han bor.

Hvorfor skylde på privatiseringa? En dag ble jeg oppringt av noen som passet på å presentere seg som de var telefonkatalogen. Iallfall fikk selgeren det til å låte slik. Han nevnte nok navnet på firmaet, kjapt, på innpust. Nesten uhørlig. RosaIndex heter svina. Det fant jeg ut etter hvert. Det vil si: da regninga kom. Det er et sånt firma fullt av sleskinger med manipulatorisk høyskole og telefonkatalogen som verktøy. Etter at de har fått deg på gli, sender de deg en firesifret regning for å stå oppført på en eller annen internettside du ikke ante eksisterte. Da jeg skjønte at jeg hadde latt meg lure, ringte jeg for å avbestille. Det var bortimot umulig. Jeg måtte fakse dem ned med erklæringer og Nei-nei-nei, skalikke-ha, skalikke-ha, samt halve kjøpsloven før de ga seg.

Nå vet jeg. De ga seg ikke. Dette er deres hevn. RosaIndex hacket seg inn, tok fram det digitale svenskeblekket og x-et meg ut av papirkatalogen.

Slått av en overmektig fiende, deprimert og på vei til senga, passerte jeg speilet på dass. Merkelig. Jeg hadde ventet å se ingenting. Bare veggen bak, men oppdaget til min forbauselse mitt eget speilbilde – i speilet. Jeg er likevel, tenkte jeg og grep telefonen. Summetone! Så ringte jeg meg selv fra mobilen (mens jeg kløp meg i armen). Det ringte. Ergo sum. Her er jeg. Dette er mitt nummer. Ring, så får du meg.

Nils A.Raknerud