Tanker i transit 

A74, avgang 16.55. Endelig er gate'n oppført på tavla. Flyet mitt hjemmefra landet her 12.05. Det finnes vel knapt noe kjedeligere enn å vente i transit på en flyplass, særlig i Zürich. Lange shoppinggater, Swiss Watches and jewellery, Tax-free for all destinations, Swarowski, alle kjente parfymemerker. Hva skal vi med all den dyre, helseskadelige kosmetikken og parfymen? Lufta – og kroppen vår - er forurenset nok som den er. Delikatesser, swiss chocolate, klær, sko, bøker, magasiner, «be well», alt som kan kjøpes for penger. Og penger må du ha, masse, ellers er du null. Små, trendy barer der du kan få lekkert danderte småretter og hva du måtte ønske å drikke, med eller uten alkohol, tidlig på dagen, helligdager også. Ingen restriksjoner, så lenge du har boarding card og penger. Penger. Penger.

Jeg har jo littegrann penger. I denne sammenhengen, blant alle disse viktige forretningsreisende, har jeg veldig lite. Men sammenliknet med de som kommer langveisfra og skal andre veien, nordover i Europa, gjerne med krigstraumer og redsel i bagasjen, eller bare med en drøm om et bedre liv, er jeg søkkrik. Verden er helt vanvittig.

Jeg skal på språklærerkurs i Valencia, liker ikke å kaste bort en nydelig vårdag her inne i denne grå transitthallen. Jeg er utålmodig. Velstående og bortskjemt nok til å plages av dette. Å bruke 5 timer på ingenting er meningsløst for meg. Men de fleste mennesker i verden får aldri sjansen til å reflektere over dette. Må bare finne seg i å vente. På det de trenger. Mat, vann, legehjelp, skolegang. En mulighet til å reise vekk. En mulighet til et bedre liv. Jeg har et luksusproblem, her jeg går blant de dyre merkeforretningene jeg aldri noensinne vil ha råd til – eller behov for – å gå inn i. Men som altså har rikelig kundegrunnlag på alle verdens flyplasser. Verden er vanvittig.

På opptreningssenteret etter min siste hofteoperasjon møtte jeg en liten, søt dame som også hadde fått ny hofte og var så fornøyd, nå skulle det ikke bli så vondt å gå i butikken mer. Hun var 80 og bodde i Rakkestad. Flere av oss tråkket i vei på hver vår ergometersykkel, gløttet ut på det gråkalde novemberværet og snakket om hvor det var best å dra på ferie om vinteren. «Jeg har aldri vært utenlands, jeg», sa hun. «Unntatt i Strømstad, da.» Verden er vanvittig stor. Og liten.

Lillibeth Lunde

verdensborger