 |  |  |  |  |  |  |
|
En vaktmester takker for seg Hva skjer da? Det varer vel ikke lenge før skrivebordslampa di slukker og du må ta med pære hjemmefra. I morra begynner pulten å vippe. Bordet som står rett over gangen er mye bedre enn ditt, og har ikke vært brukt på halvannet år. Men det får du aldri tak i, for døra er for liten. Etter hvert må du gå en omvei for å finne en heis som går, og snart går ingen. Søpla flyter, osv. En hyggelig arbeidsplass er på kort tid forvandlet til et inferno. Slapp av. Det er ikke som vaktmester vaktmesteren takker for seg, men som spaltist i Bok og bibliotek. Det måtte jo ta slutt en dag. Som den trofaste leser med en viss engstelse har observert: de siste innleggende har handlet mer om ferie på Cuba enn jobben på Arne Garborgs plass. Da er det vel like greit å gå av med pensjon. Noe AFP-poeng gir ikke denne skrivinga, likevel. Enn så lenge, man skal være god mot seg selv så lenge man har seg. Jeg har hatt meg mye. I nr 1-05 kunne jeg f.x. fortelle at "å starte ettermiddagsskiftet med et glass hvitvin på Rådhuset takker ikke en vaktmester nei til". Når pensjonisttiden kommer, vil jeg vel si som i nr 1-07 at "jeg lengter tilbake til alt-som-ikke-er-som-det-skal-være-jobben min." Den tid den sorg. Å skrive 27x4000 tegn i BOB har vært en glede. Men det er grenser for hvor langt man kan strekke vaktmester-på-deichman-strikken før redaktøren får den i øyet, enten denne heter Chris, Syphilia eller Odd. Min strikk har vært som en sykkelslange. Egentlig burde jeg hatt BOB for meg selv. Hva de andre rører med, går meg ofte filial forbi. Men ´n leder likte jeg: "Biblioteksforskning - et såpestykke" i 6-07. Red. Letnes gyver her løs på akademiske fraser og såpeglatte definisjoner. Jeg har vært 15 år på Lilleborg fabrikker og vet hva såpe er. Alvorlig talt, så har jeg drevet litt biblioteksforskning selv. På trappa foran Deichman. Til spørsmål om økt tilgjengelighet og hvordan tilby et bedre bibliotekstilbud, har jeg derfor et godt råd: Åpne dørene tidligere! Det sitter et fuglefjell av mennesker utenfor hver morgen og venter på å komme inn! En halvtime hadde hjulpet! Ikke mitt bord? Bør jeg holde meg til det vaktmesterfaglige? Ok. "En vaktmester er per definisjon en mann som kan alt selv." Eller: "Mammaen min kalte meg et universalgeni da jeg hadde reparert brødboksen ... det var selvsagt ment som yrkesveiledning." Nr. 5-04. Man tuller ikke med mora si. Andre har derimot fått gjennomgå. Til melodien "Ein skigar er så mange ting" lagde jeg en nidvise til Kulturbyråden i nr. 4-05 etter hennes berømte biblioteksmelding. Jeg har slengt med leppa til Bib.sjefen til Django Reinhardt-melodien " Den sveiver hun opp, og svinger sin kropp til tonene ... Åh tenk om Nordtvet går i dass, da blir det beinhardt" (1-05) Om Driftsjefen: "en sidelengsparka bibliotekar" (1-08) og i mitt første bidrag insinuerte jeg at en lyslugget dame bak skranken "tok imot erotikken like uanfektet som ... " (4-04) Akk. Mitt eget kjønn har jeg kategorisk satt i bås (og ikke hvilken som helst bås) "Kvinner leser romaner, menn skriver på dodører" (7-05) For å fortsette ned karrierestigen: Herr Olav har fått spesiell omtale ved flere høve, men fortjener egentlig mer. Mannen er en grå eminense med lagerfrakk i samme farge, et fenomen som kan observeres trillende på ei tralle med gamle aviser gjennom midtgangen i kjelleren ti over halv to. Han hevdet lenge at avisene skulle sendes i fengsel. Spørsmålet er hva man skal gjøre med ham. Blant lånerne har jeg konsentrert meg mest om "livsfjern tyggegummityggende ungdom med tåke i blikket" (6-05) og annen pøbel. Men selv på et public library kan det bli for mye. I 5-05: "ikke kast sneipen her, ikke riv sidene ut av bøkene, ikke sovn, ikke stikk av med innlegget i lørdagsavisa, ikke still så mange dumme spørsmål." Og vennligst ikke plag redaktøren med eventuelle kommentarer til teksten over. Ta heller kontakt med min advokat. Det er slutt. Tusen takk for oppmerksomheten. Nils A.RAKNERUD Stadig vaktmester på Deichmanske bibliotek |
|
Sist oppdatert: 22.06.04