Til hovedmeny.Tilbake til hovedside
Trykt torsdag 10. januar 2008 i Klassekampens baksidespalte I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig. Ansvarlig er Ali Esbati, kronikk - og debattredaktør

A la versión español

Symbol og realitet



For en bortreist nordmann med kun fjerne minner av skjerf, lue og votter, faller temperaturen ned på behagelige 27 grader da året går mot slutten. I 6 timer befinner jeg meg i 2007, mens norgesvenner er i gang med 08. Først et kvart døgn etter at dere har pakka dere inn og gått ut til raketter, skål og luftige tanker om framtida, braker det løs her i Habana. Brennevin skvettes i krokene før glassene fylles, en skikk de skal ha til felles med samer. Så braker det løs. Cubanere oppviser en livsglede som om det var nyttårsaften årets øvrige 364, så du kan tenke deg.

Hva vil så 2008 bringe? Blir det året Bush får sin kontrarevolusjon? Da Fidel takker for seg? Internett får et gjennombrudd? Da kineserne setter sin tunge fot på øya eller Venezuelas olje drypper uavhengighet på et folk der 70% er født etter USAs blokade? Cubanernes ser ikke bare til framtida. 2008 er et jubileumsår for revolusjonen. Første nyttårsdag blåser mørke skyer over Habana. Vinden røsker i palmene. Er framtida truende?

Mexicogulven må i alle fall ha virket truende på Cabincruseren Granma der hun satte utpå med Fidel og 81 bevæpnede om bord. Tung i vannet. Kurs for Cuba. Båten kun bygd for tolv personer. Den veltet ikke. Det gjorde derimot Batistas tyranni. Bare tolv av de 82 oppledve seieren.

Che pinte de i hjel senere. Han er fortsatt et sterk symbol. På reklamekontoret til norske Røde Kors mener noe annet. T-banen hjemme i Oslo har fått opp plakatene igjen med "symboler som har mistet sin kraft". Nyttårsaften inn i jubileumsåret her nede, gir et motsatt inntrykk. Selv om Røde Kors frykter koblingen til runkende pornosykepleiere på www, bør de finne på noe bedre.

En alvorlig mangel må nevnes. Butikkene synes å være tomme for te, en væske jeg er nødt til å innta hver morgen, grunnet britiske imperialistaner. Spør en mann i butikkøen que 'ay te aqui? Vi skifter raskt over til noe mer convinient enn spansk. Mannen presenterer seg som Svendsen fra Sinsen. Han drar meg med hjem der de har te i kilovis og forteller at han har gjort cubaner av seg por siempre. Noe jeg får bekreftet hva åpenhet og solidaritetsfølelse angår. Jeg er i ferd med å øke den delen av vennekretsen som ligger seks timer etter, men på andre måter overgår det norske, selvtilfredse samfunnet. Og jeg får min morgente.

Nils A Raknerud