Svartingen min
Jeg vet ikke hvor han bor. Han har vel funnet seg et krypinn et sted i nærheten for å overleve vinteren. For jeg har sett ham her i mange år nå. Rett som det er kommer han hit. Sitter rett utenfor døren og ser på meg, litt spørrende: «Kommer du til å gi meg noe i dag? Jeg er sulten og fryser. Ja, de sier jeg skulle reist tilbake dit jeg kom fra, men jeg rakk det ikke første året da de andre dro, og siden jeg overlevde den vinteren tenkte jeg at jeg kanskje rett og slett kunne bli her. Jeg trives.»
Til å begynne med var han litt sky og redd. Hvis jeg åpnet døren og gikk mot ham stakk han av. Men da han så at jeg hadde lagt igjen noe til ham kom han forsiktig tilbake og hentet det. Nå er han ikke redd lenger, går bare litt unna og venter mens jeg åpner døren, legger noe ut og lukker. Så sitter han der, en meter fra meg, titter på meg, spiser og koser seg. Det ser ut som han sier takk, på en litt unnselig måte. Han kommer hver dag nå som det er så kaldt. Jeg må ikke skuffe ham. Han vil ikke komme inn, ikke trenge seg på, men er glad for hjelpen. Det viser han tydelig når han holder vårkonsertene sine, som jeg føler er til ære for meg. Han har en fantastisk stemme og er utrolig musikalsk og kreativ. Synger i flere stilarter, med krevende triller og tonesprang.
Han er kølsvart. Vakker. Stor. Skiller seg ut fra de andre som er nokså like, små og geskjeftige. Atskillig frekkere enn han. De krever full pakke hele tiden. Hvis de ikke får den behandlingen de er vant med drar de et annet sted. Det er ikke mye takk å få fra dem. Riktignok synger de også om våren, men svært likt og ensformig, samme refreng. De opptrer alltid i flokk, mobber den svarte skjønnheten min, prøver å jage ham, tar alle godsakene rett for nebbet på ham. Han tar ikke igjen, men plukker stillferdig opp restene som ligger igjen etter fråtsingen deres. Han vet han er fremmed i deres verden.
Men jeg vil svært gjerne ha ham her, og sørge for at han overlever, svartrosten min, selv om han egentlig skulle flyttet hjem igjen for lengst. Selvsagt får alle sitt, både de lubne, tøffe kjøttmeisene, de litt mer forsiktige, små blåmeisene og en og annen spettmeis. De har jo alltid bodd her, og vet hvordan man klarer seg. Jul eller ikke jul, kaldt og mørkt er det her for oss alle. Men noen trenger kanskje litt ekstra hjelp til å overleve når de nå har valgt å bli i dette landet for spesielt interesserte.
Lillibeth Lunde