Trykt på Klassekampens bakside tirs. 22.nov.2004



Over streken


Trykt på Klassekampens bakside tirsdag 22.november 2004.

Selv om jeg kan huske jeg brukte sykkel om vinteren på 60-tallet — jeg stavret meg fram i høy snø med Aftenposten, like feit da som nå, og sleit meg til mine første kroner i tredve kuldegrader — så var det først flere tiår senere at sykling ble et helårsfenomen. Nå sykles det hele året. Slitere og slabbedasker, studenter og pensjonister, mammaer og pappaer med unge til barnehagen; stadig fler tohjulte begir seg ut i trafikken, i kamp med rushens brølende løver, i det moderne colosseum som er vår sivilisasjons svar på jungelen; og der gjelder som kjent den sterkestes rett.


Som syklist gjelder det å holde seg innenfor streken, sykkelbanestreken, den som males opp på stadig nye steder; ja, for til og med politikere har begynt å ta i bruk sykkelen, noe som resulterer i at det drysser noen hvite stiplede linjer her og der. Hva gjør man ikke for miljøet? Men legg merke til det gjennomgående fenomen at sykkelbanene kun stiples opp der det er plass til dem. Der veien er trang, der behovet for et markert skille mellom sykkel og bil egentlig er størst, der er det aldri noen streker.


Tanken er sannsynligvis den, at når sykkelfeltet opphører, skal den formodentlig hensynsfulle bilist og den antatt omtenksomme syklist dele på asfalten. I praksis er det ikke alltid sånn. Sanne mine hjul. Som syklist har jeg ofte følelsen av, at når sykkelfeltet opphører, så burde jeg gjøre det samme: opphøre å eksistere like brått som den stiplede linja gjorde det. Alternativt kaste meg selv og tohjulingen opp på fortauet fort som svint. Og helst bukke til bilene som takk for lånet av asfalten.


Bilistene har horn. Syklister har bare ei lita bjelle. Tenk om det var omvendt. Men slik er det ikke. Og bilistenes vet å ytre seg. En syklist som våger seg litt for langt ut i veibanen, slik at bilisten kanskje må slippe gassen noen sekunder, fortjener irrettesettelse i form at et kraftig bært. Bilene er også sinte på hverandre. Hvis trafikkreglene skulle justeres til gjeldende praksis, ville det bli slutt på dette at hornet kun skal varsle fare. I dag er hornet en hyppig aggresjonsutløser og brukes nesten utelukkende til å kjefte på alle andre trafikanter, for det jo nettopp de som oppfører seg som idioter, alle de andre. Nitti prosent av alle bilister mener de kjører bedre enn gjennomsnittsbilisten. Og syklistene skulle ikke vært der i det hele tatt. De er rett og slett i veien. Og veien er for bilene. Ellers hadde ikke veien hett vei, men sykkelsti. Og da hadde bilene kanskje fått tilmålt og tilmalt noen strekk her til å leke seg på. Hvis det var plass.


Tidlig en morgen befant jeg meg i en stille (trodde jeg) bygate; en kort, énveiskjørt stubb med trafikklys i enden. Og akkurat da jeg kom syklende, hadde lyset skiftet fra gult til rødt. Jeg skulle rett fram og lå en god meter ut fra fortauskanten. Syklister skal som kjent holde seg godt til høyre. Men jeg tillater meg ofte å justere litt på den regelen, for hvis du holder deg tjue centimeter fra rekka av parkerte biler, innebærer det en stor risiko for å få bildøra til en parkert bil inn i forhjulet, med dertil hørende flygetur. Denne morgenen trillet jeg rolig mot et rødt lys, og siden jeg skulle rett fram videre i enveiskjøringen, la jeg meg like godt inn mot midten. Plutselig får jeg et løvebrøl av et bilorn i ryggen. Aldrenalinet slår over på høyspent idet jeg bøyer av så bilen kan passere. Den flesker forbi og bort de ti siste metrene fram til det røde lyset.


Der kom vi i snakk. For å si det mildt. Han rullet ned vinduet, begge rullet ned gjeipen, og saklighetsnivået på den korte samtalen som fulgte deretter, kan sies å være en slags indikator på hvorfor menneskene stadig er i krig med hverandre. Tvi-i! avsluttet jeg, og det så ettertrykkelig at det ble spyttdråper på ruta til sjåføren, som heldigvis får jeg si, var i ferd med å rulle opp vindusvisiret sitt igjen. En ting er å sykle over streken, enten den er usynlig eller malt med hvitt. Men jeg gikk over streken. Det må jeg innrømme. For, som jeg allerede har antydet; selv bilister er mennesker.


Nils A.Raknerud