Trykt under vignetten "fra arbeidsplassen" i Klassekampen 20. mars 1992.
Til hovedmeny. Tilbake til hovedside
Trykt under vignetten "fra
arbeidsplassen" i Klassekampen
20. mars 1992.
Støy 2
DU TÅLER DET nok. Åttifem desibel skal et normalt øre greie gjennom en normalarbeidsdag fem ganger i uka hele livet ut. Arbeidslivet ut, i alle fall. Det er opplest og vedtatt. Står i forskrifter og håndbøker. Verneingeniører og fabrikksjefer har for lengst lært tallet utenat. Åttifem er en magisk grense.
På jobben min ligger vi godt under. Trygt og godt. Om det noen ganger går over, så er det langt flere tilfeller av det motsatte. Utnyttelsesgraden på maskinene er aldri 100 prosent, og takk for det.
Likevel er det noen som klager. Med ujevne mellomrom lages brudulje om støyen. Det er ikke nok å si seg fornøyd med de åttifem, klages det. Man skal stadig arbeidet seg nedover, mot anbefalte verdier. Og når en nyinnkjøpt maskin bråker mer enn den gamle, skal de jaggu få høre det, de som kjøpte den.
Jeg tenker ikke på den dagligdagse, uskyldige småklaginga; sukkinga mi for eksempel, idet jeg kryper inn og gjemmer meg i øreklokkene mine. Eller når min kollega fra Viet-Nam lager hørselvern med henda, smiler (litt gebrokkent). Det bråker færrt! Minner om krigen.
Jeg tenker på når noen går til formannen eller verneombudet eller bedriftssjukepleieren og sier ifra. Tar det opp, som det heter. Lager sak av det. Da. Da skjer det noe. Da får det følger. Umiddelbart.
Hva skier?
Jo, støyen blir målt!
Vernelederen kommer i egen høye person og foretar høytidelige og nøyaktige målinger.
Hvis det er flere som har tatt opp saken, uavhengig av hverandre, blir det målt flere ganger. Og skrevet rapporter, med kopi til verneombudet. I spesielle tilfeller avholdes informasjonsmøte, i regi av bedriftshelsetjenesten. Da kommer vi på skolebenken igjen. Og må sitte stille. Så får vi høre om øret, hvilken fin-fin mekanisme det er. Vi får vite alt som er verdt å vite om hammeren og ambolten og hinnelabyrintens forgård. Og vi drømmer om øyeblikket da den siste maskinen slås av for kvelden, for da er det som å komme inn i himmelens forgård.
Men hestekuren som bedriftshelsetjenesten foreskriver er konkret nok. Alle må bli flinkere til å bruke hørselvern. Pluss den velkjente tilføyelsen om at dette ikke er noen akseptabel løsning i det lange løp.
Men-det-er-man-fullstendig-klar-over-og-bedriften- arbeider-staaaaadig-med-saken ...
Her forleden dag fikk jeg ros av bedriftssjukepleieren: Du er blant de flinkeste til å bruke øreklokker!
Det er jo alltids hyggelig å få ros. Men tilbake på plass i støyen ved linja snudde det seg; det var som om noen hadde stappet en sukkerbit i munnen på meg og strøket meg over mulen.
Neste gang noen kjører den der flink-hest-plata på meg er jeg redd jeg tenner. I så fall anbefales bruk av hørselvern.
MASKINKJØRER'N