Med disse ord refunderte Aftenposten mitt indignerte innlegg «Dobbel virkelighet – med dørvakt»:



Takk for brev. Det er med tyngre hjerte enn vanlig at jeg sender dette tilbake, så velskrevet som det er. På den annen side er jo utstillingen åpen for oss alle – kortene gjaldt selve åpningen, og da synes jeg irettesettelsen kanskje blir litt for kraftig i forhold til forseelsen.

Vennlig hilsen
Per Egil Hegge
Kulturredaktør


Da er det er godt man har Klassekampen i bakhånd. Innlegget sto trykt der 19. april 1994.


Dobbel virkelighet – med dørvakt


HADDE jeg bare vært kunstmaler – av « London-skolen » helst – skulle jeg gjerne ha foreviget scenen:

Vi, noen kunstinteresserte hovedstadsboere hadde lagt lørdags-turen ned til galleri-kvartalene rundt Bankplassen, og pirret av avisoppslag om at «I dag åpner utstillingen Dobbel virkelighet», beveget oss mot Astrup-Fearnley-Muséets store glassdører, med nysgjerrighet – og med hendene fordypet i frakke- og kåpelommer, det var kjølig i vårlufta, og kanskje skulle det betales inngangspenger.

«Dessverre!» sa en vennlig men bestemt mann i uniform og stoppet oss med håndflaten. «Dette er kun for spesielt inviterte ... dere har ikke invitasjonskort?»

Vi hadde ikke annet å vise fram enn våre synkrone hakeslepp.

Der inne bak glasset kunne vi skimte «et sjeldent oppbud av kredittverdig Oslo-sosietet» for låne Aftenpostens uttrykk søndagen etter. Så det hadde neppe hjulpet om vi hadde dratt fram alle våre kontoutskrifter. Snarere tvert i mot.

Men – vi ble noen visjoner rikere, om kunstens rolle mot årtusenskiftet. Eller pengenes og titlenes betydning.

Det hender kunstnerne titulerer sine bilder «uten tittel». Hadde jeg kunnet lage et figurativt maleri av situasjonen foran inngangen, hadde jeg brukt den varianten, men på latin: Sine nobiles. Opprinnelig betyr dette «uten rang eller formue, uten (adels)titttel. Sammentrukket ga forfatteren William Makepeace Thakeray uttrykket in moderne betydning: SNOB.


NILS AMUND RAKNERUD