 |  |  |  |  |  |  |
|
Fare for kantineslakt? Gamlevaktmesteren satt aldri i kantina. Det var fordi han ville ha matpause. Egentlig har vi ikke matpause, vi vaktmesterne. Pausa er inkludert i arbeidstida, hvilket vil si at vi ikke har noen, så da gjelder det å snike seg unna våre pågående, kreative kolleger og sikre seg selskap med matpakka og den alene, i det minste en liten halvtime om dagen. For vi er klart de mest populære her på Deichmanhuset. Bibliotekarer og andre karer, skranke- og andre damer, alle elsker de å løpe etter oss med de små trivielle problemene sine, enten de fryser på tærne eller føler seg for varme i toppen, enten lampa ved skrivebordet blinker, ikke virker eller virker for mye, enten de selv eller garderobeskapnøkkelen sitter fast i henholdsvis skapet og heisen. Det er, heldigvis får man si, et mas uten like. Arbeidsmengden er som kjent omvendt proporsjonal med angsten for å bli bortprivatisert. De fleste av Oslo kommunes kantiner ble privatisert for lenge siden. Så lenge siden er det, at hvis du ringer Rådhuset og spør om når, svarer den forhåpentligvis fast ansatte sentralborddamen: Oj, jeg skal forsøke å sette deg over. Uten mat og drikke duger hverken helten eller vaktmesteren. Dette vet selv en gjennomsnittelig avdelingsleder på Deichman. For ikke å si en låner. Og på Café Deichman har lånere i alle farger og fasonger adgang, bokormer så vel som avdelingsledere, bibliotekarer, skranketyper, bokoppsettere og vaktmestere. I motsetning til gamlevaktmesteren tar jeg sjansen, nærmest på trass, og setter meg i kantina med matpakka. Formannen finner meg uansett. Og har jeg glemt matpakka, med vilje eller uten vanilje, lar jeg meg friste av Silje sine suverene supper, fisk med tomat og kokossaus, eventuelt suplert med salatbolle tilført karriblanda grønsaker, libanesisk baba ganush, tabouli, tzatsiki, fritert squash, brasert rype, privatisert pudding, gourmetpoteter, flambert fersken, helstekt sadel av ungt villsvin, surnet vaktmestervikar med lyspæredessert, skogvokterens stekte kylling og annen pikniklunsj, lammekoteletter i morgenkåpe, syvtimers lammestek, trettentimers dobbeltskift for ikke å snakke om sautert kylling aux de bourgogne fritt etter den legendariske kokeboka til Alice B. Toklas, som nå er oversatt til norsk og gitt ut på forlaget Grapefrukt. Pærer, epler eller appelsiner er heller ikke å forakte. Juice, te kaffe. Café Deichman er et trivelig og nødvendig kost/kos-tilskudd i hverdagen vår. Og ikke minst for publikum. Ikke alle foran nevnte matretter står på Café Deichmans meny til daglig, men de kan hvis de vil, for her på Deichman har vi ikke bare en god kokk. Vegg i vegg med kantina jobber bibliotekaren Karen som også er bokhøstens hotteste forlegger i kokekunst. Den udødelige kokeboka til Alice B. Toklas, livsledsageren til Gertrude Stein, ble omsider lansert for vår fiskebollespisende nasjon. Et grotesk paradoks: Samtidig som kokeboka lanseres, henholdsvis roses opp i skyene eller slaktes som en hare til raguen på side 248, dukker spørsmålet om slakt av hele kantina vår opp! Det er ikke bare til å få maten i halsen av. Det er i prinsippet nesten like vanvittig som å legge ned biblioteket. Og det er for øvrig nok av dem som vil det, og. De tror samfunnsøkonomi er en slags gangetabell. Hvorfor ikke privatisere sykkelpakeringsstativene utenfor med det samme? Eller takbelysningen? Publikum betaler jo allerede for å gå på toalettet. Jeg bruker kantina. I motsetning til gamlevaktmesteren. Og faktisk går den an å bli respektert for litt matro. Om vi vanlig dødelige ikke akkurat skal legge oss til de litterære damenes eksessive matvaner, så vil vi i alle fall be om én ting: Ikke legg ned kantina på Deichman! Forhåpententligvis har man kommet til en løsning når dette står på trykk. Bon appétit. Nils A.RAKNERUD Vaktmester på Deichmanske bibliotek |
|
Sist oppdatert: 22.06.04