Nils A Raknerud har utgitt tre romaner, skriver fast på Klassekampens bakside, tidligere spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen. Se sist utgitte tekster. Hva er Raknerudvillaen?
Teksten under er trykt i Klassekampen onsdag 23. mars 2011, på baksidespalta I DAG med bidragsytere utenfor avisen. Kronikk - og debattred. Tollef Mjaugedal, red.sekr. Eivind Trædal
Flere Raknerud-tekster





Skift og skrift.

 


Tidlig i mars, måneden med fjordis og vår-håp, var vi samlet for å feire utgivelsen av journalist Alf Skjeseths "Sykle på vannet", boka om Klassekampens historie – så langt. "Alle var der", vi som på en eller annen måte har bidratt til at underet KK ble til og fortsatt er alive and kicking. Mest gamlinger, men stor alderspredning; å hilse på en vaktsjef som ble født på den tida da jeg solgte avisa på jobben (hvis ikke forsida var for "kinesisk") gjør godt for et gammelt raddishjerte. 


Stedet var back stage på Det Norske Teatret; dét var min første arbeidsplass, min første sjølproletarisering etter at jeg stakk av fra gymnasets gærne lærere; riktig nok lå teatret da i Stortingsgata, vegg i vegg med restaurant Casino som senere ble et stamsted, eller stammested for et laug av freelancere. Der havna jeg siden. 


På Det Norske gikk jeg mest kveldsvakter og kjempet med Guy Krogh-designede fem meter høye kulisser mellom sceneskiftene. Guy og Sossen var naboer på Ekely. Lettmetall-dryss havnet i øynene våre hver gang vi tok i kulissene, mens publikum klappet på andre siden av teppet. Boklanseringen, på en teaterverkstedgulv like fullt av malingflekker som min mors billedatelier, var derfor en opplevelse der mang en ring ble sluttet. 


Tre festtalere; redaktøren får det alltid til å høres ut som avisa er hans egen oppfinnelse, forfatteren trakk linjene bakover til en dels bisarr, dels beundringsverdig historie, og en abonnent og forfatter hyllet kulturavisa. De talte med mikrofon men uten spotlight; vi kunne knapt se ansiktene fra et galleri høyt hevet over oss andre. Nesten som Skau, Sentralkomitéens Arbeidsutvalg i sin tid. 


Abonnenten pekte på et svakt punkt: "Klassekampen leses i dag ikke av skiftarbeidere, men skriftarbeidere". Selv tilhører jeg begge kategorier. Jeg skrev mellom pausene på teateret, da vi bak scenen hadde pause, var skiftarbeider da jeg debuterte som romanforfatter og er fortsatt både skift- og skriftarbeider. 


Mange har en tendens til å lage skillet større enn det er. Media lever på bildet av kategoriene. Som om vi var halve mennesker. Arbeiderklassen er større enn mediefolk tror og dessuten i større grad skrift-interessert. Jeg vil også påstå at mange "skiftarbeidere" er skrift-arbeidere på et eller annet nivå, blant annet pga utdannelsesnivået. Mister redaksjonen dette perspektivet, har avisa ikke lenger noen berettigelse. Det holder ikke med "øker mest" som mantra.


Nils A Raknerud

vaktmester på Deichmanske bibliotek, Oslo og forfatter