Hvert tettsted her på øya har sin egen romería i løpet av året. Egentlig en pilgrimsvandring med påfølgende fest. I realiteten en slags krysning mellom 17. mai og kappleik. Alle kledt i folkedrakter. Jentene, uansett alder, med lange, vide skjørt i sterke farger, ensfarget, rutete, stripete eller blomstrete, med blondekant eller kappe eller ikke. Bluser med puffermer, blonder og rysjer, flest hvite men også i andre farger. Forkle, stort eller lite. På hodet skaut og stråhatt eller bare skaut eller bare hatt eller ingen av delene. Snøreliv eller brede tøybelter med snøring eller ikke noe. Kanskje vest. De unge drar utringningen langt ned på skuldrene, eller bruker singlet istedet. Skjørtelinningen henger langt ned på hofta, mens de modne amas de casa (husmødrene) har den høyt oppe over kulemagen. Tennissko, joggesko eller espadrillos, i alle fall flate. Gutta har lange bukser, de fleste stripete, svarte eller hvite, hvit eller stripete skjorte og kanskje vest eller hatt, men i alle fall et bredt, fargesterkt skjerf rundt livet. Her er ikke noe bunadpoliti. Det meste er lov, variasjonene er uendelige. Alle former ut sin egen drakt. Levende tradisjon. Hvert nabolag har sin kjerre i opptoget, pyntet med palmeblader, fullastet med frukt, kokte egg, små pannekaker, kroketter og andre kanariske godsaker, og med en stor grill bakpå der koteletter og kyllingfileter freser og frister. Drikkevarer både med og uten alkohol. Men det er alt det andre som er gøy. Buskspellet. Gitarer, mandoliner, ukuleler, tamburin og tromme. Unison sang. Te quiero porque te quiero (jeg elsker deg fordi jeg elsker deg). Tus ojos morenos me mueren a mí (dine mørke øyne tar livet av meg). Lillibeth Lunde Norsk-kanarier bettamor(AT) hotmail.com
|