Til Raknerudvillaens indexside.
Til Raknerudvillaens hovedmeny.
Tilbake til alleLillibeths linker "Lillilink".





Denne teksten ble trykt mandag 4. januar 2010 i Klassekampens baksidespalte I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig. Bortsett fra
Hilde Reinertsen er kronikk - og debattredaktør, Tollef Mjaugedal redaksjonsekretær.




Restene



Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av riskremen! Resten av den. Det er fullt i kjøleskapet inne. "Det store kjøleskapet", altså verandaen, er for kaldt, det er blitt fryseskap. Riskremen blir bare suppe hvis den fryses igjen. Men vi skal jo bruke den til noe. Akkurat som vi skal gjenbruke restene av kalkunen, waldorfsalaten, pinnekjøttet, lutefisken, sylta, laksen, silda, pølsa, medisterkakene og ribba, kålrotstappa, surkålen og sausene, har jeg glemt noe nå? Alt som venter på sin siste sjanse før hverdagens pasta og pizza overtar igjen. For her i huset kaster vi ikke mat, vi spiser den opp. Jeg har hørt andre snakke om å spise seg opp mot jula, for å greie etegildet, liksom. De må vel spise seg ned igjen nå. Rundt nyttår er aviser og ukeblader fulle av slankeråd, treningsprogram og pekefingre om nyttårsforsetter. Alle ojer seg over hvor forferdelig det er at alle fråtser sånn i jula. De andre, altså.

Det er groteske bilder av vår overflod, enda den er beskjeden i forhold til det virkelige overkonsumet mange i vår del av verden hengir seg til hele året. Folk kaster restene etter et måltid der det ble spist mindre enn beregnet. Indrefileter, lekre sprø grønnsaker og smeltende iskaker, "det blir jo bare tørt, ingen vil ha det," rett i søpla. Ikke bra nok for hunden en gang. Enda verre er det på restauranter. Min mor og min mormor, ville snudd seg i gravene hvis jeg gjorde sånn. Jeg er lært opp til å "forsyne maten", det vil si fordele den i egnet emballasje for oppbevaring til man kan komponere nye spennende gryter og supper. Selv de kokte potetene. Det sitter i ryggmargen på meg. "I en verden der folk dør av sult kaster vi ikke mat", sa min mor.

Jeg forsto aldri hvordan de sultne barna i Afrika kunne bli mette av at jeg tvang i meg den kalde, ekle kålstuingen og den stivnede sausen, men fikk etter hvert tak i poenget. Lurer på hvor mange finanskriser vi må ha før vi fatter det nå. Uansett er jeg takknemlig for lærdommen hjemmefra. Basert på nøysomhet, økonomien tillot ikke annet. Vi "sparte oss" fram mot jul, slik at julematen virkelig skulle smake, og vi fråtset i den i stor glede og med god samvittighet. Vi trengte ikke slankekurer i januar. Vi var glade for å finne igjen en fleskebit på skrå bakerst i skapet. Eller litt riskrem.

Lillibeth Lunde
bettamor(at)hotmail.com


Til Raknerudvillaens indexside.
Til Raknerudvillaens hovedmeny. .
Tilbake til Lillibeths linker "Lillilink".