En slags nekrolog

 

Anne Raknes er mora til Elen, en av de litt større jentene øverst på Ekely, maleren Edvard Munchs gamle eiendom som ble bebygget med kunstnerboliger etter krigen og fram til slutten av femtitallet. Anne var billedhogger, regnet som en av landets aller største, men likevel ikke så kjent som hun burde, hvis vi for eksempel sammenligner med forfattere på tilsvarende høye nivå. Det har selvsagt noe å gjøre med at det verbale ikke er uttyksformen, men og med kjønn å gjøre. For meg er hun først og fremst en av de viktige voksne i fra min barndom. For vi hadde foreldra våre litt på deling, vi kunstnerbarna på Ekely. Vi er sønner og døtre av malerne Michelet, Bruland og Norum, Arbeiderbladtegner Randi Monsen, billedhoggerne Odd Hilt, Arne Durban og Kåre Orud, sistnevnte fikk en fin omtale her i Klassekampen da han døde (i 199?).

 

Anne Raknes var en energibunt som levde fra 1914 til 2001, men som en av småungene i grenda der hun bodde, må jeg dessverre innrømme at kunnskapen om alt hun utrettet, (det gjelder og de andre voksne kunstnerne) er noe mangelfull. Merittlister har det med å dukke opp først etterpå. Så jeg stjeler derfor fra Dagavisen-nekrologen til Nils Aasland, lederen i Norsk Billedhoggerforening, en forening Anne var med å stifte rett etter krigen.

 

Det var så mange minnesmerker og monumenter som nasjonen ønsket å reise, skriver Aasland, og Raknes så behovet for en organisasjon.  Jeg visste at mora til Elen hadde laget portrettbyster av Aksel Sandemose, Sigurd Hoel og Rolf Jacobsen, men ikke at hun tegnet Kong Olav på 75årsdagen hans. Hun er like mye tegner som billedhogger, med sin strenge og treffende strek. Laffen må ha følt seg beæret! Det samme gjelder to OBOS-direktører, Mathiesen og Mæland. Anne Raknes var elev av Per Palle Storm, han med de seks arbeiderne foran Oslo Rådhus og sleggemannen på Youngstorget. Raknes fortsatte i samme skolen, kunstnerisk sett, og er sånn sett ikke blant de moderne, men likevel tidløs.

 

Blant mye annet har mora til Elen (den gamle omtaleformen henger i) også laget statuen av den islandske bispen Thorlakr fra 1100-tallet, den står i Nidarosdomen, som hun også har vært med å restaurere. Portrettbyste av Tarjei Vesaas, må nevnes, likedan en av mor hennes lyrikeren Aslaug Vaa, og en fin liten skulptur av mor mi, maleren Gladys Raknerud, laget rett før undertegnede begynte å prege fasongen på magen hennes.

 

Anne var også "mora" til Silkemiss, som igjen var mora til katta mi, Pelle, et navn som passer begge kjønn, og godt var det, for Pelle ble kjent som hannkatta-til-Nils-som-fikk-unger. Anne lagde selvsagt også en katteskulptur, med onkelen til Pelle som modell.

 

Den generasjonen kunstnere som våre foreldre utgjorde kjernetroppen av, burde det skrives mer om. Alt er så nær meg  av Klaus Hagerup om mor hans Inger, er det viktigste bidraget til nå. Nære blir det, for alle oss kunstnerbarna, nå som de siste blant foreldra våre blir borte. Disse gærne kunstnerne, som vi med stolthet omtaler dem. Ikke lett å bli igjen. Og skulle bli voksne.