"Vil du være med ut på tur?" spurte jeg kameraten min. Det var midt på sekstitallet. Vi var tenåringer. Snøen lå tjukk i marka. Jeg sto med skiene klare.
Kameraten avslo: "Er du ikke sportsinteressert?" Han skulle se på TV. Direkte overført skirenn. Norgesmesterskap, så vidt jeg husker. "Din TV-slave!" sa jeg, og tok skituren aleine. I vinter var det noen av oss nede i lavlandet som trodde skitilbudet hadde godt tapt. TV-tilbudet, derimot, fortsetter å lave ned fra atmosfæren i rikelige mengder over det ganske land.
TV-bilaget i storavisene er snart tjukkere enn snøen i Nordmarka midtvinters, og det som skjer, eller skal skje på TV, omtales som nyheter.
Under kantinepraten på jobben kjenner jeg meg ofte utafor, for de andre refererer til personer i TV-serier jeg ikke følger med på. Eller sågar har hørt om. De snakker om episoder som om det var virkelige hendelser. De gir meg underlige blikk når jeg spør hvorfor Betty er stygg eller hvilket parti Skavland representerer på Stortinget.
Selv regner jeg meg som radio-slave. Det er et i likhet med TV-slaveriet faktisk frivillig. Dessuten gratis.
TV-slaven koketterer over sine usynlige lenker til sofaen, zaperen og boksen. Som radioslave er jeg derimot en fri mann å regne. Ja, hands free, til og med, og kan gå omkring i leiligheten og gjøre andre ting ved siden av. Og radioen de har bygd inn i mobiltelefonen min, følger med på bussen.
TV-slaveriet er så alminnelig, at uttrykket har mistet sin mening. Når noe er helt alment, trengs det ikke noe særskilt uttrykk for det lenger. Ingen vil kalle seg slave av morgentannpuss.
I likhet med tannbørster er TV salgsvare. Kommersialismen sniker seg innpå. Riktignok er ikke forholdene så bertulusconske som i Italia. I Venezuela spilte sju private selskaper TV-selskaper hovedrollen i attenatforsøket mot president Chavez.
Selv på det sosialistiske Cuba, står TV-en på hele tida, som om apparatet var et familiemedlem med full ytringsfrihet.
Kommunistiske samfunn regnes som totalitære. TV-dominansen her til lands har et snev at det samme. Om du inkluderer reklamen og alt som dreier seg om TV, er bildet totalt. "Se & Hør" har et opplag som tilsvarer Maos lille røde. Men det er lite å lese om radio der.
Avisenes TV-stoff er fullt av bilder og fjes. Hvorfor? Du får jo sett dem likevel. Men hvordan ser "Sånn er livet"-damen ut i levende live?
I tråd med diktaTVret er radioprogramoversikten i avisene bokstavelig talt kjørt ut på sidelinja. Der 63 TV-kanaler breier seg, er radio kun avsett med en smal spalte-stripe.
Og her står ikke engang spesifisert hva som går før 9 på morningen. Har du aldri hørt et "Morgenkåseri" på P2? De går mandag til fredag 07.25. Ligger fullt på høyde med en baksidetekst i Klassekampen.
Nils A. Raknerud
vaktmester ved Deichmanske bibliotek, Oslo
PS Lørdag 28. sendes Detektor i reprise 16.03. Det handler om biblioteket.