Til hovedmeny. Tilbake til hovedside
Trykt fredag 14. desember 2007 i Klassekampens baksidespalte I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig. Ansvarlig er Hilde Reinertsen, fung. kronikk - og debattredaktÝr




Godt selskap








Det er mye godt selskap i god radio. TV og sikkert, men mer påtrengende. Den krever all oppmerksomhet. Det går i høyden an å brette sammen sokkepar foran skjermen. Til radioen kan man surre rundt og drive med det meste.

Enhver kan bli smårar av redsel for å miste noen en er glad i. I en periode var jeg så begeistret for Agnes Moxnes i Kulturbeitet, Nina S. Martin og den unge mannen med den gammelmodige stemmen i Radioselkapet, med Siss Vik, Eivind Bøksles og andre eminenser på lufta, at jeg begynte å ta opp programmer på teip i stor skala. Jeg må få med disse når jeg kommer på gamlehjemmet, tenkte jeg, for når den tid kommer, har alt bare har blitt kommers og dritt. Angstanfallet varte noen uker, men resulterte i et arsenal med innspilte sendinger. Je ne regrait rien.

Senere har jeg lurt på om det virkelig var et angstanfall. Kanskje det var et øyeblikks klarhet, det ene i livet, før fortrengningens slør igjen senket seg over øynene (ørene). Man kan ikke stole på noe lenger.

Bare hør. Et stykke ut i Dagsnyttsendinga klokka ett natt til tirsdag datt P2 helt ut på radioen min. Jeg sjekket med P1, men der fortsatte de ufortrødent med den samme ønskekonsertpop-en som går hver natt. Ikke for det, den sekstimers lange marathonsendinga med klassisk på P2, tolker jeg vanligvis som godnattsignal. Etter midnatt går liksom begge kanaler over i en slags kaviartube-funksjon og når ikke opp til skolissen hverken på Pop-front (tatt vekk) eller Musikkmassasjens personlige og gode klassisk/jazz-utvalg.

Da dagsnyttnattmannen brått ble taus, midt i en setning om Al Gore, fikk jeg panikk og reiv opp Dagavisen. Der sto det ingen ting om at P2 skulle nedlegges.

Derimot sto det om formatering. Det er den nye trenden. Radioselskapet har fått begrenset pop-kvote. Man skal slutte å blande så mye. Kultiverte mennesker skal få slippe pop-maset og de poppe skal slippe å belemres med kultur. En kanal for dusteriabeidere, en annen for kondisjonerte og kunstnériske. Vi som liker litt av hvert er bare karaktersvake slappfisker.

En som både liker pop, klassisk, jazz, nyhetsreportasjer og hardingfele mangler opplagt personlighet, og hva verre er: han lar seg ikke kategorisere i målgruppe. Tilbudene skal spesialiseres, og da må målgruppene defineres og profileres så det kan formateres. Reparere, formatere. En kanal for ditt, en for datt. En for gamle tullinger, en annen for verpesjuke valper. Jazzmennesker og popmennesker skal slippe å gå hverandre i kanalene. Slik låter det i mine ører.

Hilsen Man in the long black coat från Utanmyra

Nils A. Raknerud
Vaktmester Deichmanske bibliotek, Oslo
Tilbake til meny over korttekster