Svarte scenedronninger

– Innvandringspolitikk

– Sjekketriks for norske, kjedelige menn.

– Til og med bæsjehumor.

Av Åse Brandvold (tekst) og Tom Henning Bratlie (foto) - ase.brandvold@klassekampen.no

lørdag 05. november, 2005

SER SVART: Velkommen til vårt rike! Queendom kommer med sjekketriks til norske, kjedelige gutter og viser hvordan en fjernsynskveld med bare svarte skuespillere ville vært.

Monica Ifejilika og Hannah Wozene Kvam ramser opp temaer for «Integrert som faen», Queendoms tredje cabaret-oppsetning. Vi møter dem og de tre andre medlemmene av gruppa (Asta Busingye Lydersen, Haddy Jatoue N'jie og Isabell Dahlsveen Sterling) fire timer før premieren. Allerede ryktes det om en sterk og varm forestilling som tuller med mange alvorlige, og noen ikke fullt så alvorlige temaer. Et av de alvorlige er kjønnslemlestelse, eller omskjæring.

– Hadde Harald Eia tulla med omskjæring, hadde han vel blitt hengt (latter). Men egentlig burde alle kunne tulle med alt, sier Hannah.

– Vi tar det veldig alvorlig når vi tuller med det. Jeg tror ingen vil være i tvil om intensjonen vår når de går ut av salen, sier Monica.

Spiller hovedrollene

De fem damene med bakgrunn fra Etiopia, Nigeria, Uganda, Trinidad og Gambia har holdt på siden 1999. Målet er fortsatt det samme: De vil synliggjøre svarte kvinner, samt skape meningsfylt, samfunnsbevisst og underholdende teater. Strålende kritikker tyder på at de lykkes. Men de vil mer enn bare å få gode kritikker. De ønsker også å forandre det norske samfunnet. Noe de synes går «jævlig treigt», men noen framskritt har det vært å spore på de seks årene de har holdt på. Blant annet fordi flere av dem har markert seg både i den såkalte «negerdebatten» og debatten om flerkulturelle skuespillere.

– Ting har skjedd. Teaterhøgskolen og enkelte institusjonsteatere har endelig tatt inn over seg at de må reflektere mangfoldet i samfunnet. Det er mye større bevissthet nå enn for fem – seks år siden, sier Asta Busingye Lydersen.

– Vi har holdt på så lenge og sagt disse tingene, så når de endelig begynner å si det samme, er det nesten litt hardt å svelge. Men det hadde kanskje ikke skjedd dersom vi ikke hadde vært der og sagt ifra, sier Hannah.

I likhet med Asta, Isabell og Monica har hun vært med i Nordic Black Theater, et teater og en teaterskole for scenekunstnere og ungdom med bakgrunn fra den tredje verden.

– Hvor blir det av de som får utdanningen sin fra Nordic Black Theater?

– Jeg har inntrykk av at mange driver med egne prosjekter, sier Hannah.

– Alle har fått en rolle i Fox Grønland, ler Monica.

– I showet vårt viser vi hvordan fjernsyn ville sett ut dersom det bare var svarte skuespillere med, og vi ville selvfølgelig vært i hovedrollene, smiler Hannah.

– Det er sjelden man ser en svart mann og en hvit kvinne ha et seksuelt forhold på film, skyter Isabell inn.

– Det var nære på med Julia Roberts og Denzel Washington i «Pelikanrapporten», men det endte med at de ble glade i hverandre på platonisk vis. Da var det annerledes med Halle Berry. Hun tok det helt ut med Billy Bob Thornton i «Monster´s Ball». I amerikansk kultur, er svart mann og hvit kvinne mer tabu enn omvendt. Hvite slaveeiere har jo tross alt hatt seg med svarte slaver, men angsten for den svarte mann – den sitter dypt, sier Isabell.

Legitimerer rasisme

– Jeg får ofte spørsmålet: «Har du opplevd mye rasisme?», sier Asta.

– Har du definert det? lurer jeg på da. I Norge betyr rasisme vold. Alle er enige om at drapet på Benjamin Hermansen var rasisme. Men jeg har aldri fått juling. Jeg står ikke på en scene med Queendom fordi noen har banka meg opp.

– Rasismen har mange ansikter. Den kan like gjerne komme til uttrykk gjennom språk, framstilling av stereotyper, økonomi, fordeling og statlige strukturer, sier Asta.

– Den statlige rasismen har blitt ekstrem, og det er ingen som snakker om den. Vi har ikke en gang et Senter mot etnisk diskriminering lenger, skyter Hannah inn.

Hun mener rasismen gjennomsyrer statlige kontorer, som for eksempel arbeidskontoret.

– «Du bør kutte ut mellomnavnet ditt. Det er bra du snakker godt norsk, og at du ikke er som disse somalierne. De kommer seg aldri ut på arbeidsmarkedet.» Det sa de da jeg var på arbeidskontoret, sier Hannah oppgitt.

– Norge fikk kritikk av FN fordi vi i Høyesterett frikjente Terje Sjøli for talen der han hedret Adolf Hitler og snakket om innvandrere som voldtok og plyndret. Det er klart at når vår høyeste rettsinstans mener det er greit, så legitimerer staten rasisme, sier Asta.

– Hvordan er Norge om 15 år?

– Da har Queendom tatt over. Da er det vi som sitter i regjering, sier Hannah.

– Fritt for å være kulturminister, sier Isabell.

– Vi kan besette alle postene, bortsett fra finansministerposten. Den skal Jens Stoltenberg få. Han har vært og sett forestillingene våre, og han liker oss godt, smiler Hannah.

– Så dere er pikene til Jens?

– Der fikk du overskriften din, sier Hannah og blunker.

– Ikke eksotisk

Denne helgen avsluttes Oslo World Music Festival, som har pågått hele uka.

– I World Music-festivalens første år var arrangørene mest opptatt av å kartlegge «det eksotiske». Denne linjen er forlatt, sier festivalsjef Anne Moberg til den flerkulturelle avisa Utrop.

I år har fokuset vært på å sette det lokale og nordiske i nye og globale sammenhenger. For eksempel har den norske folkemusikeren Unni Løvlid samarbeidet med musikere fra den kinesiske minoriteten Dong, og det sørafrikanske kunstnerkollektivet «Monkey Biz» har tolket Knut Nærum!