Når jeg skal ta meg en tur; (for man bør jo røre på seg, selv om man har ferie) unngår jeg av prinsipp den ekle, breie anleggsveien gjennom det nye millionærhytteområdet. I stedet kjemper jeg meg opp en bratt, kronglete sti; som jeg følgelig har døpt Prinsippbakken. Tidligere i år var den så vanskelig tilgjengelig at ikke engang en elg i jakttida hadde giddet å prøve seg på den. Men nå har jeg bakset meg fram med øks, tjukke arbeidshansker og kniv i dagesvis. Riktignok i korte økter avbrutt av forfriskende dypp i sjøen. Ja, vi befinner oss i den halvdelen av landet som også denne gang ble tilgodesett med en soljuli. Først da jeg begynte å bekymre meg for at badetemperaturen skulle overstige 20 grader Celcius, og dermed ikke gi den nødvendige forfriskning, fant jeg det lurt å legge skogsarbeidet til ro en periode.
Selv om det kan fremkalle fliret hos noen, nekter jeg altså å gå den brede vei, slik Jesus kanskje ville sagt det; 4 og en halv meter brei er millionærveien. Der løp en gang en blåbærbuskbekranset sti, som ga vennlige dask på leggene.
Tendensen er klar:
jeg er i ferd med å bli en sær, gammel mann. Det verste er at jeg til tider er stolt av det. I alle fall i tilfeller som dette, da jeg virkelig føler at jeg gjør vei i vellinga, for ikke å si sti i hellinga, og åpner gjengrodde stier for kommende slekter. Man vil jo gjerne sette spor etter seg. Særlig når man merker at livet blir brattere.
Og man kommer aldri unna seg selv, heller, på noen måte. Å prøve å forbedre seg, etter at man har surra rundt her nede mer enn et halvt århundre, kan i beste fall sammenlignes med å holde stien åpen. Åpen og vennligsinnet. Tilgjengelig, eller leselig for å si det sånn; uten for mange snublestubber, slik at en unngår å knekke nakken, verken på seg selv eller andre.
Har en sti et tema? Ikke annet enn å lede deg derfra og dit. Slik som denne epistel. Du trodde kanskje det skulle handle om prinsipper. I løpet av de femti åra jeg har feriert på denne sørlandspletten, har ett prinsipp forduftet, og det savnes ikke. "Jesus" har nemlig mistet noe av grepet. Det som før var Bedehuset i bygda, gikk etter hvert over til å bli ungdomshus, for så å ende opp som grendehus. Og nylig ble det startet pub der. Grendepub. Men selv etter å ha vært der noen timer, tok jeg ikke den brede veien tilbake. I Prinsippbakken er det dessuten blåbær så det holder.
Nils A. Raknerud vaktmester Deichmanske Bibliotek, Oslo nilsarak@online.no