Les også forrige utgitte tekst. Til hovedmeny. Tilbake til Raknerudvillaens hovedside
Teksten under ble trykt mandag 27. april 2009 i Klassekampens baksidespalte I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver gratis daglig. Ansvarlig er Hilde Reinertsen, kronikk - og debattredaktør, redaksjonssekretær Tollef Mjaugedal. Om teaterforestillingen.
Peter Pan og vi
- Jeg tror på alver! ropte den spinkle 16-åringen ved siden av meg. Da spratt tårene. Peter Pan hadde nettopp bedt tynt om noen i salen kunne si at de gjorde det, slik at Tingeling slapp å dø. Dermed løsnet det. Alle barna i salen på Det Norske Teatret ropte om kapp at de trodde på alver. Elevene fra videregående også. Og vi velvoksne damene satt altså og grein så det sprutet over dette banale grepet. Tingeling, som bare var et lysglimt, kviknet til og fortsatte med sine kjærlige rampestreker rundt Peter.
Og eventyret fortsatte å utspille seg på scenen, om denne gutten som neppe finnes men kanskje er vår alles drøm om det selvstendige, uavhengige og ubesudlede mennesket, som har mot nok til å tenke på de andre før seg selv, som nekter å bli voksen men tar ansvar for de tapte guttene. De mangler en mor, det er derfor det står så dårlig til med dem.
Selv den fryktelige Kaptein Krok er blitt sånn fordi han ikke vet hva omsorg er, han kjenner bare grådighet og makt og selvforherligelse. Han er omgitt av øyentjenere og tosker, ikke ulikt maktpersoner fra den virkelige verden. De farlige sjørøverne er bare dumme og feige, indianerne er skumle men harmløse, og de tapte guttene er tøffe, men snille som bare det når noen bryr seg om dem.
Denne fortellingen, hundre år gammel og forlengst disneyfisert, har fremdeles magien i seg til å vekke nye tanker. Så enkelt er det egentlig: Mangelen på omtanke, mot og galskap til å leve ut drømmene våre uhindret av konvensjoner er den viktigste grunnen til at vi er utrygge, blir grådige og gjør stygge ting mot hverandre. Vi trøster oss med Gud, Allah eller Snåsamannen for å finne mening i vårt miserable liv og verdens elendighet. Istedetfor å våkne opp og ta ansvar for de andre. Derfor spretter tårene når en 16-åring uten å blunke tror på alver for å få historien på rett kjøl. Slik at Kaptein Krok, den narraktige, hevngjerrige og selvopptatte mannen som er ensom og venneløs fordi han ikke bryr seg, blir slukt av den enorme krokodillen, selve manifestasjonen av grådigheten.
Og da er det morsomt når dumme sjørøvere går planken, de tapte guttene blir med hjem til familien Darling og finner en mor, indianerne får territoriet sitt tilbake og Peter Pan svever over oss alle sammen med Tingelings stjernestøv.
Lillibeth Lunde