Til hovedmeny.Tilbake til hovedside
Trykt mandag 20. febr. 2006 Klassekampens baksidespalte I DAG der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig, ansv. kronikk - og debattredaktør Håkon Kolmannskog




Det kan være tøft å få livet i trynet








Det lenge siden man fløy på politiske møter etter jobben hver dag.

På en kald og blå februarmandag sto ettermiddagen likevel i politikkens tegn: Jeg var invitert til forhåndvisning av «Gymnaslærer Pedersen», filmen etter Dag Solstads legendariske roman.

I Filmens Hus møtte jeg en stor politisk «filmstjerne» fra 70-åra, Oddvar Einarsson, mannen bak «Mardøla-filmen»; vi var i samme bransje den gang. Vi slo av en prat på «Bens Café». «Sult» het den før, på postmoderne vis, etter filmen etter Knut Hamsuns roman. Ingen som «sulten knuget har» ville vel satt en sånt navn på et spisested?

«Klassekampen», hvis tilblivelse «Gymnaslærer Pedersen» handler mye om, har et navn som ikke hører hjemme i det velbeslåtte Norge, mener noen. Dem om det.

Fra Solstads bok husket jeg knapt syklingen over vannet da vi benket oss i kinosalen, drøye tredve år etter stiftelsen av vann-syklepartiet. Som medlem sloss jeg riktignok mer for arbeidsmiljøloven enn revolusjonen. Men da Lilleborg-folket streiket mot nedlegging av «Såpa» i 1989, fikk jeg 9 av 10 filmstjerner til å stå fram i VG. Wenche Foss var blant dem. Ble såpa ikke laget i Norge, ville ikke de «bruke Lux» mer!

Jeg er mildt sagt flau over å ha solgt, strevet og slitt for en avis med Josef Stalins bilde i logoen hver dag fram mot 1984. Likevel, minst like stolt er jeg over det samme slitet for samme avis, slik den framstår i dag, som en kritisk røst. Der har du mitt livs paradoks.

Hjemme i postkassa lå «akp.no», partiets nye gratisavis, visstnok laget som en reaksjon mot «Klassekampen»s angivelige degenering. I sin holdning til «Klassekampen», og til den øvrige venstresida, kan det virke som partiet stadig er seg selv nok. Rettroenheten ser ut til å stå ved lag. «Gymnaslærer»-filmen var sånn sett en befrielse å se.

Med solid dose varm satire har manusforfatter Hans Petter Blad, regissør Hans Petter Moland og de andre foran og bak kamera, omhandlet noe jeg har brukt år av livet på. Om du er rød eller blå, gå og se den! Du vil ta farge av den.

Nils A. Raknerud
vaktmester ved Deichmanske Bibliotek i Oslo