Jeg bruker betegnelsen venninner for å karakterisere venner av hunnkjønn, damevenner om du vil. De spør av oppriktig nygjerrrighet og får som regel svar. Jo, jeg har en venninne. Ekte latina.
Mannfolk skal gjerne brumle: "Blei-re no' på-ræ, eller?" Hadde jeg stilt det samme spørsmålet etter ferien til en som hadde vært på jobb, kunne det ha dreid seg om lønnsforhøyelse.
Men ikke i dette tilfellet.
Bleirenopåræ er egentlig ikke noe spørsmål, men et grynt som forventer et mot-grynt. Helst skulle jeg dunka knyttneven i brystkassa, sukket som om jeg holdt på å løfte et kumlokk og knurra: "Det var sånn jævla pågang med damer at jeg måtte ta to og tre i slengen for å bli ferdig, jaggu godt å komme tilbake på jobb å slappe av litt."
Noe i den duren. Det gjelder å svare så man får det anerkjennende blikket, et blikk som kanskje ligner det to militære offiserer hilser hverandre med. Hvis ikke jeg da kunne forvandle meg til en gorilla, vagge langsomt fram med truende verandaleppe og hårete håndbaker subbende mot bakken.
Jeg får vel skylde meg sjøl. Når en som er femogfemti plus plus reiser solo til et latinaland, så er det for å få mus mus og ikke for å gå på musér. Det er liksom opplest og vedtatt. Det er like opplagt som at når muséumsdirektøren skal redegjøre i Styret for sin siste studietur til Madrid. Da bør han svare at han fikk meg seg både Goya og Picasso på Prado, ikke at han fikk med seg Carmen og Rosalita på hotellet.
Jeg skulle holdt meg hjemme. Og når jeg attpåtil er så dum å si jeg har en venninne der borte, uten å bruke det kjønnsnøytrale "venn", kan jeg ikke forvente annet enn "Hø-hø" eller "Jasså, hvor gammel er hun, over seksten?"
For øvrig er jeg av den edle oppfatning, at det er bra å ha mange venner og venninner som er yngre enn en selv. Det kan lett bli litt ensomt ellers, mot slutten.
I en latinamerikansk sang jeg har hørt, synger mannen at han heller vil ha to damer på tjue (*) enn en på førti. Slik synger menn for å imponere hverandre. Jeg føler ikke for å imponere noen. Jeg vil heller ha det fint i senga. Så lenge det varer.
© Nils A Raknerud
wwww.raknerudvillaen.no