BEYOND THE HORIZON
Jeg elsker den horisontale nyansen
i grått og blått
slik jeg elsket muslingen som svømte
i saltvannet
i øya dine
etter at vi hadde elsket
blind som en nyfødt katt
sugde jeg igjen og igjen
de gapende krabbeklørne dine
til jeg en vakker dag
jogga sidelengs rett i tegna
muslingen som svømte
i øya dine
etterpå
var fri
uten skjell
og ennå visste vi ikke
ville heller ikke vite
om horisonten var kanten
IKKE ANTE JEG (HÅR)
Ikke ante jeg
at hårlokken din
der den leker med syrinbladene
i vindkastene
kunne vekke til live en nylig avlivet ømhet
ikke ante jeg
at gjensynet med leggene dine
tett dekket av rått maskuline hårstrå
utsprunget fra ditt mørke
fortsatt kunne blende meg
blomstene strekker seg
lengselsfullt mot lyset
i kapellets døråpning
stilkene er kuttet og
vendt mot kista
den representerer jorda
grobunn for alt
du vippet opp capsen
dro fingrene gjennom luggen
og blottla en armhule
like ubehøvlet som før
da sto det klart for meg
at du fortsatt
er den kvinnen du vil være
i den kroppen som er din
KORT SKRIVEKURS
Du bråvåkner
seinhøstes aleine i storstua
milevidt fra folk svarte vinduer
av at
et menneske går ut
lukker døra forsiktig etter seg
uten et ord
ikke engang stillheten etterpå
gir seg til kjenne
du går etter
kommer ut
av deg sjøl
der ingen andre er
et sted ute i svarte natta
løfter en hegre vingene
og skriker avskyelig
sjøen ligger stille
fyllt til randen av morild
du lar deg gladelig drukne
i din egen lysende stillhet
så du kan gi deg hen
til overskridelsene i språket
og galskapen og
roen i din egen
uskrevne tekst
|
