Teksten under er trykt i Klassekampen tirsdag 25. januar 2011, på baksidespalta I DAG med bidragsytere utenfor avisen. Kronikk - og debattred. Tollef Mjaugedal, red.sekr. Eivind Trædal.

Min Maria


Hun heter Marisol. Hun er også liten, vever og ung. Hun har også norsk kjæreste, har bodd i Norge «ulovlig» en stund i håp om å få lov til å bli. Hun har gått i min norskklasse for voksne minoritetsspråklige i halvannet år, og var klar for å avlegge eksamen i Vg3 nå i vår. Hun var en av de beste i denne klassen. Og hun jobbet ved siden av. Det gjør alle sammen.


En oppgave elevene fikk sist høst var å  presentere sitt eget språk, dets opprinnelse, språkgruppe, alfabet, grammatikk, syntaks, påvirkning fra kolonitid og fra andre språk, hvordan det avviker fra norsk. Det ble svært interessante presentasjoner. Jeg lærte nok mest. Men elevene fikk også større forståelse seg imellom av hva hver enkelt sliter med, når de har så ekstremt ulike utgangspunkt. Marisol hadde to språk å presentere: Spansk – det var lett – og quechua. Det var verre. Ikke hørt om det, nei? Da har du neppe hørt om amharisk, uigurisk, ibo eller noen av de 32  muntlige bantuspråkene heller. Eller at det er umulig for en vietnameser å uttale ordet «språk» fordi frikativer og plosiver ikke kan uttales sammen i vietnamesisk fonologi. Ble for vanskelig det der ja? Norsk er heller ikke lett å lære!


Men noen greier altså dette perfekt likevel, tross alle odds. Tross usikkerheten om det er noen vits, fordi de ikke vet om de får lov å bli her. Og norsk snakkes som kjent bare i Norge. Marisol satset alt på at det skulle gå bra. Hun ville utdanne seg og forsørge seg selv. Betale skatt og være en god norsk borger. Hennes forbrytelse var at hun kom hit som au pair, med en drøm om et bedre liv enn de beinharde levekåra på landsbygda i Peru. Una negrita. Ingen sjanser. Så hun drømte også om Norge – Verdens Rikeste Land. Et land så gjerrig at det stenger grensene for dem som tar livsfarlige sjanser for å få smake litt av honningen og melken vår, ikke som snylter, men som fullverdig borger med plikter og rettigheter, arbeid og skatt. Noen greier det. Filipinske kvinner med norske (mye eldre) ektemenn f.eks. Heia dem.


Sent i høst fortalte Marisol meg at hun sto i fare for å få avslag på søknaden sin om oppholdstillatelse. -Gift deg med kjæresten din da vel! rådet jeg. Hun smilte matt og sa at det hjalp ingenting, for han var student, og kunne ikke dokumentere forsørgelsesplikten (som ble innført i 2002). Ingen mulighet for familiegjenforening mao.


Så kom hun ikke flere ganger. Nå er hun strøket fra klasselisten min. På spørsmål om hvorfor, fikk jeg svaret: Tvangsutsendt. Og jeg kan intet gjøre. FAEN!


Til Lillibeths tekster

Til Raknerudvillaen der Lillibeth alltid er å finne i det store vinduet til venstre