Trykt på Klassekampens bakside lørdag 2.september 2000.

 

Gråten tar meg

 

"Formålet med midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre er i henhold til Stortinget, jf. Inst.O. nr. 3O (1998-99), jf Ot.prp. 6 (1998-99) og Stortingsforhandlinger nr.4, 18. februar 1999 (AKPs 25-årsdag, sic! min anm.) sesjonen 1998-99, å rette opp den urett som måtte være begått mot enkeltpersoner i Norge på grunn av overvåkingspolitiets virksomhet, ved å gi disse personer innsyn i dokumenter hvor opplysninger om dem har blitt nedtegnet, samt en rett til erstatning såfremt vedkommende har lidd alvorlig skade som følge av overvåkingspolitiets virksomhet.

 

Innsynsretten er begrenset til perioden fra frigjøringen 8.mai 1945 og fram til Lundkommisjonens rapport ble oversendt og avgradert av Stortinget 8.mai 1996"

Osv. osv.

 

Men så var det altså bortkastet, det hele.

 

Maling av slagord på den russiske ambassaden en sein 21.august-kveld. Steinkast mot den spanske da de henrettet fem baskiske ungdommer. Politimotorsykkelen som veltet utenfor den amerikanske. For ikke å snakke om alle de gangene man har blitt kald på rompa etter å ha satt seg ulovlig i gata diverse steder ved diverse anledninger; foran departementet i anledning Altavassdraget, husker ikke hvor mange plasser i anledning EU, foran den kinesiske i anledning den himmelske freden som gikk i dass samt en knekt økonomi etter all partiskatt, kontingenter og støttebidrag til all verdens organisasjoner og komitéer. Pål Steigan & eftf., dere skylder meg en halv million! Et liv til ingen nytte. Er det noe poeng å dra til Praha i september? Spør jeg.

 

For Innsynsutvalget har foretatt søk i overvåkingspolitiets arkiver med følgende forstemmende resultat. 0. Intet. Zero.

 

Ikke engang at jeg var på konsert på Blitz har kommet med.

 

Jeg er en fullstendig ufarlig person. En avdanket åtteogsekstier uten annen rødfarge enn den i vinglasset. Systemet har for lengst svelget meg som harmløs tyggegummi; det merkes ikke når jeg kommer ut igjen. Ingenting sto det om meg. Ikke ett ord. Ikke navnet, engang. (Kanskje det var feilstavet? Prøv en gang til!) Å nei. Jeg har vært en snill, lydig gutt helt opp til skjells år og alder. What a waste. Search finished with no result. Slå enter.

 

Mitt eneste håp: Avgjørelsen kan påklages. Jeg har to måneder på meg. Overvåkere, følg med, følg med.

 

NILS A.RAKNERUD