Dette er en utfordring til Erik Solheim.

Intellektuelle evner

Gjennom 20 år har SV blitt formet av Erik Solheim og hans fløy. Han er den viktigste politiske strateg til venstre for Ap de siste 25 årene. Han var partisekretær fra 1985 til -87 og deretter markant partileder gjennom ti år, fram til hans kronprinsesse Kristin Halvorsen tok over. Solheim har også skrevet flere bøker, der han streker opp sin fortolkning av samfunnet og venstresidens veivalg. Nå er han statsråd.

Hva slags veikart har denne strategen anvist for SV? Kan vi si noe om hvordan hans analyser står seg, anno 2008? Jeg vil ta utgangspunkt i en påstand Solheim lanserte i Dagbladet ved årtusenskiftet:"Klassesamfunnet er i oppløsning og erstattet av en historisk ukjent individualisme". Har dette vist seg å stemme?

I boken Den store samtalen (1995) ga Solheim analysen av klassesamfunnets oppløsning en oppsiktsvekkende vri. Resonnementet startet slik: "Svært få hindres i dag av økonomiske grunner i å ta utdannelse. Det innebærer at talentfulle mennesker fra lavere sosiale lag i stor utstrekning

rekrutteres til høyere utdanning." Av dette utledet den daværende partileder at folk som Einar Gerhardsen i dagen samfunn ville "ende opp som førsteamanuensiser med stipend til utenlandske universiteter".

I dette nye "teknologisamfunnet", som Solheim kaller det, har "talentfulle mennesker fra lavere sosiale lag" alle muligheter. Hvis de ender i fattigdom eller arbeidsløshet, har de ikke lenger noe klassesamfunn å skylde på. Mangelen ligger hos dem selv, skal vi tro SV-ideologen. "For å være enda mer brutal", skriver han: "Klasseskillene i teknologisamfunnet kan for første gang i historien komme til å gå etter intellektuelle evner." Det er interessant at denne klasseteorien om et naturlig hierarki etter medfødte egenskaper synes å være gangbar mynt i SV, siden SV-erne er de første til å stigmatisere tilsvarende teorier om rase.

Hva skjedde i virkelighetens verden mens Erik Solheim satt og komponerte sin ideologi?

* I 2006 dokumenterte FAFO at de rikeste 5000 menneskene i Norge økte sine kapitalinntekter med 370 prosent fra 1993 til 2004. Avstanden mellom gjennomsnittet blant disse og snittinntekt i befolkningen økte med 21 ordinære årsinntekter i samme periode.

* Nylig brakte Morgenbladet data fra Statistisk sentralbyrå som viser at den rikeste prosenten blant oss nå mottar en større andel av landets samlede inntekter enn de har gjort på 60 år.

* Tidligere i år dokumenterte sosiolog Magne Flemmen i sin masteroppgave ved Universitetet i Oslo at myten om at mange blant dagens rikinger har jobbet seg opp fra gølvet er, vel, en myte. Flemmen har forsket på bakgrunnen til kapitaleiere med over en million i eierinntekt og ledere med over en million i lønn, og finner at disse klasseposisjonene går i arv. For hver riking med arbeiderbakgrunn, som Kjell Inge Røkke, går det 11-12 rikinger som er innfødt i overklassen. Bortsett fra noen høyprofilerte unntak, er den økonomiske eliten så å si et lukket selskap.

* I den andre enden av hierarkiet, ser vi at også fattigdom går i arv. Sosiolog Marianne Nordli Hansen dokumenterte i 2005 at uføretrygding skjer tre ganger så ofte blant 48-åringer med bakgrunn i en lavinntektsfamilie som blant 48-åringer oppvokst i velstående hjem.

Kan oppegående, samfunnsengasjerte mennesker bare overse alt dette? Absolutt. Fornektelse av klasseskiller er en ærverdig øvelse. Her ser vi den utøvd av Frp-formann Siv Jensen: "Klassebegrepet er en marxistisk ide som ikke kan benyttes på dagens samfunn. Derfor mener jeg det er både umulig og meningsløst å plassere meg eller andre i noen klasse," sa hun til Dagbladet.no i fjor. Venstres Lars Sponheim istemte: "Klassebetegnelse gir ingen mening for mitt liv eller dagens samfunn."

Denne virkelighetsfornektelsen overrasker ikke. Den inngår nærmest i borgerlige politikeres stillingsbeskrivelse. Mer overraskende er det at ingen arresterer dem. Ingen Jens Stoltenberg, ingen Martin Kolberg, ingen Kristin Halvorsen benytter anledningen til å vise for velgerne at høyresidens toppolitikere fornekter fundamentale fakta om samfunnet vi lever i. Hvorfor lar venstresidens ledere disse virkelighetsfornekterne slippe unna?

Jeg tror en mulig forklaring ligger i syndromet "Don't mention the war!". Mange husker sikkert hvordan John Cleese som den feilbarlige Basil forsøkte å ta hensyn såre følelser hos de tyske gjestene som bodde på Fawlty Towers hotell i Torquay. Problemet var, som kjent, at tyskerne hadde tapt krigen. Så det var best å ikke nevne den. Når det gjelder sosialdemokratiske ledere, viser all mulig tilgjengelig statistikk nå om dagen at de har tapt kampen mot klassesamfunnet. De rike blir rikere og rikere, de mektige mektigere og klasseskillene større og større. Dette er noe helt annet enn hva sosialdemokratiets ledere har lovet sitt samfunn. Strategien deres kan synes å ha gått i dass. Løsningen? Don't mention class!

Tilbake til SV-ideologen Erik Solheim. Her er min utfordring: I lys av de forskningsdata som er nevnt ovenfor, hvordan vil du i dag, Erik, evaluere din egen påstand om at "klassesamfunnet er i oppløsning"? Og står du fast på din egen påstand om at hvis det likevel finnes klasseskiller, vil de i vår tid skyldes "intellektuelle evner"?

Magnus E. Marsdal