I teksten skrevet for denne bakside forrige gang, tok jeg en knaus, det vil si skreiv om meg sjøl, ikke i seks bind, bare 2000 tegn og med skråblikk på arbeidslivet, slik jeg lett optimistisk tok fatt som syttenåring og slik det nå avrundes uten at jeg kan fri meg fra en følelse av meningsløshet.
For siden jeg ikke erstattes, var det vel egentlig ikke så viktig det jeg holdt på med?
Akkurat dér er vi mange, ikke bare vi proletarer, ja kanskje vil den siste kongen av Norge kjenne det på samme måte når landet går over til republikk?
En forskjell er at monarkiet neppe droppes fordi departementet sender direktiv: Spar med høvel og kniv!
Det skal Kulturetaten i hovedstaden gjøre nå. Et spare-påskudd er at folkebiblioteket skal få et nytt hus å bo i. Lånere får et flott tilbud, og det blir døgnåpnet, om bibliotekledelsen får bestemme. Det koster. Glimrende! Vi har allerede betalt.
Men et oppdatert bokstamme koster også. Dét går ikke over … skal vi kalle det stas-budsjettet.
Hva skjer med bevilgningene til bøker etter at champagnen er sprettet og festtalene klappet for? All grunn til å frykte det verste. For Kultureliten ser seg snart etter et nytt prestisjeprosjekt.
Arkitektene av Diagonalenmener de vant "på grunn av lyssjaktene som siler og fordeler lyset ovenfra, innhogget i bygningen i det ene hjørnet og måten de har delt opp kvartalet diagonalt."
Men plass til flere bøker?
Hver åttende bok kommer ikke med til det nye bygget. Og jeg tviler på om boka du ser på pall i den kveldsåpne bokhandelen, er til utlåns tidligere enn det er vanlig nå.
En ny image drar flere til biblioteket, bokreoler er usexy og støvet skal vekk. Sånn er det bare, i den perioden vi lever i, overfladiskhetens diktatur.
Tilgjengeligheten til et folkebibliotek er like selvsagt som bøkene selv. Siden nittitallet har imidlertid veien til nær-biblioteket blitt lenger og lenger, forteller statistikken.
Det å bevare og vedlikeholde er også noe som gir begrepet bibliotek mening. Sikkerhet mot brann, ikke minst.
Som vaktmester og arbeidende "brannsjef" på vei ut, er den lett fraværende forståelsen av vedlikehold og forebygging av brann det som vekker den ubehaglige følelsen av meningsløshet jeg nevnte i begynnelsen.
Det er takka for det en har igjen, sa gubben.
Nils A Raknerud |
