|
Med en merkelig blanding av vemod og glede oppsøker jeg, etter lang tids fravær, det som blir min siste arbeidplass. Bortsett fra jobben som er over alt og ingen steder, skrivinga. Og som jeg, uten å tenke over det, alltid har drevet med. Mor kom hjem og fortalte at sønnen til hennes venninne Inger hadde plantet skolebøkene i en bag på rektors pult og takket for seg. Klaus var møkka lei. Det var også jeg. Kopierte Klaus' metode og begynte back stage på Det Norske Teatret i Stortingsgata. På min første arbeidsplass som skiftarbeider med fast kveldsvakt, begynte skriftarbeidet. Vi var fire karer som stort sett satt og venta på neste sceneskift. Jeg satt med kladdebok, ærlig og redelig rappa fra skolen jeg nettopp hadde stukket av fra. Dette var midt på sekstitallet, jeg var ikke lenger jomfru og nabounga på Ekely, Munchs gamle eiendom, var livets holdepunkter. Samt teatergruppa i gymsalen på gymnaset. Skolen? En forlengelse av barnehagen. Lærerne mer eller mindre gær'ne. På den gær'ne måten. Etter denne selvvalgte (sjølproletariserte) omkasting av livet, skrev jeg som besatt. Jenta slo opp julaften. Kameratene så jeg heller ikke noe til. I en blikkboks av en høyttaler oppunder taket, ventet fire sjauere på replikken, vårt Q. Jeg tok for meg seks bind kladdebøker. Karene kalte meg forfatter. I dag tar jeg en tur innom bibliotektet, det tidløse, min siste jobb. I Drift, Resep og Bøtteballetten finner jeg mine. Hilser med å slenge dem en frekk bemerkning i ryggen som besvares med det varmeste smil en kan ønske seg. Det er til å få sommerfugler i magen av. Annet er til å få vondt i magen av: Alt det ulovlige rotet i trappeoppgangene som er bruker av brannobjekt sitt ansvar, men kun ryddes i forkant av Brannvesenets faste visitter. Alle lyspærer som står svimlende høyt, som ikke skiftes. Ting som har vært midlertidig lengre enn manns minne. Man jobber i tolv år. Man kommer tilbake og lurer. Så møter jeg en vikar. De har satt inn en vikar for meg! Jeg trodde jeg skulle dø. For ikke å si kunne dø, nå som etterfølgeren var på plass, klar til å ta over de umerkelige sysofos-oppgavene. Men vikaren var kun på kontrakt og ikke ansatt for vedlikehold (søk ordet på Google). Imens forvalter eliten penger og drømmer om neste snor som skal klippes. |