Til hovedmeny.Tilbake til hovedside
Trykt onsdag 24. januar 2007 i under tittelen "Kranglepingler" Klassekampens baksidespalte I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig. Ansvarlig er Håkon Kolmannskog, kronikk - og debattredaktør




Kranglepingler er dårlige ledere




Vi var en gjeng som gikk på voksenopplæring i tømrerfaget. Dette var på søtti-tallet og diskusjonene gikk høyt om store og små spørsmål. Da vi ble satt til å rive hus, i opplæringsøyemed, var det én som protesterte. "Skal vi læres opp til å bli rivningsarbeidere," polemiserte han. Denne karen skilte seg ut. Han var til enhver tid mest uenig av alle, for å si det sånn.

Så en dag skulle det velges tillitsmann. Og hva var mer naturlig enn å velge ham, flink til å krangle som han var? Det viste seg å være et godt valg. Med ham i spissen, fikk vi gjennomslag for det meste.

Selv regner jeg meg for en kranglepingle. For ikke å si pusekatt. Til og med da jeg sto på gata og solgte Klassekampen, var jeg ikke tøff nok. Det hendte noen kom og ville bruke seg over en eller annen fæl AKP-er de hadde kommet ut for i fjor. Jeg forsvarte min partifelle så prinsipielt og firkanta jeg kunne. Likevel fikk jeg klapp på skulderen med påskjønnelsen "men du er ikke sånn, du." Avis ble solgt, men jeg sto igjen, nærmest litt fornærma.

I industrien gjorde vi felles front og fikk kasta en klubbformann som alle, hans egne Arbeiderpartifeller inkludert, var så lei av å kverulere med. Resultatet var deprimerende. Det gikk snart raskt nedover med klubben.

Hvis du enda ikke har skjønt hvor jeg vil hen, la meg ta en annen vri. Tenk deg at jeg gikk til VG med følgende "bombe": "Jeg har i årevis blitt mobbet av min sønn og nå må jeg flytte hjemmefra!"

Sannsynligvis ville jeg blitt sendt hjem med oppfordring om å forsøke å løse dette ved middagsbordet. (Det tilsvarende på en arbeidsplass ville være å gå til verneombudet!) Men om nå denne VerstinG-journalisten likevel enset blod med sin kjendis-nese og intervjuet sønnen - og så får han akkurat det han ønsker seg. "Pøh!" svarer poden med fresende arroganse: "Fatter'n er en fjomp! En pusete kranglepingle!" (Og det har han jo rett i.)

Men dermed har hele landet noe å snakke om. "Stakkars far!" "Hvilken skjebne!" Slik går slag det i slag. Underskriftskampanjer og overskriftskampanjer, synseavstemninger og sjokkintervju på Skravlan.

Eller for å si det med Bob Dylan: "Dignity was the first to leave."

Samtidig knekker et skip med olje nærmest i to. Kysten ser ikke ut. En miljøvernminister finner en mikrofon og sier at oljervernberedskapen er god nok. "Det var bare så dårlig vær." En myk og rund formulering. Hun tråkker ikke på noen. Kjære vene.

Men er det sånne vi trenger?

Nils A. Raknerud
vaktmester ved Deichmanske bibliotek, Oslo