Før spilte jeg poker. Nå har jeg henda fulle av kort av en helt annen kategori. Mindre enn vanlige spillkort, ikke ensartet bakside, bortsett fra noen med magnetstripe, og stort sett er de av hardplast. I antall nærmer de seg 52, slik føles det iallfall, når man står foran kassamannen på butikken og blar igjennom bunken; lånekort for Deichman og et par andre bibliotek, rabattkort for Norges Statsbaner, hullkortet jeg glemte å levere tilbake til hotellet for fire år siden, kvitteringskort for ditt og datt, Cinemateket, personalkortet til jobben, busskortet, visittkortet til en flink elektriker og for ikke å glemme førerkortet.
Men det var bankkortet jeg skulle ha. Fornøyd drar jeg det opp, trumfesset, her er penger å hente, enda det er lite igjen av måneden, jeg har ikke spilt meg naken; jeg drar. Kode og klar, sier displayet.
Her må kortromanforfatteren gjøre et retrospektivt grep og gå tre uker tilbake i fortellingen. Da glemte jeg kortet på hytta. Det var et dumt trekk, men jeg fikk henta det og nå står jeg her og skal snart lage meg middag.
Men hvorfor kommer ingen kode? Det var da fingerens oppgave å huske sånt! Nå peker den uforstående på tallene under seg. Kassamannen smiler avventende. Det kremtes i køen bak. Men jeg må bare innse at gamlehjem og begravelse har rykket nærmere. Ingen middag i dag.
Redningplanken er banken. Snart står jeg i køen med passet i hånda. Nordea har innført et system for å straffe kortløse, de med kommer foran dem uten. Jeg har riktignok kort, men ingen kode i hodet. Mens jeg venter på tur, skjer det som skjer i poker. Skjebnen viser sin mørke side, denne gang i form at en brunette som styrter fram fra det enorme kontorlandskapet og klapper i hendene. Hva vil hun si? Kaffe og pepperkake til alle som venter? Nei. Alt er nede, sier hun. De som trenger kontanter, bruk automatene. Hun peker på en vegg med bankautomater inne i banken.
Enn jeg, da, protesterer jeg. Jeg har glemt koden min! Hun trekker på skuldrene. Dessverre. Alt er nede. Og der slutter spillet. Der sitter jeg med pass i hånda, tom mage, penger på kontoen, men uten håp.
Det finns vel ei råd, tenker jeg. Denne karen er hverken rådlaus eller blakk. Bare kodetom. Kodealzheimer. Men jeg kan kjøpe billett til toget på nett, i kafévogna kan jeg belaste VISA-delen for kyllingmiddag med salat og rødvin, kaffe og kake. Og nede på sørlandet kan jeg handle på krita. De veit hvem jeg er uten pass.
Det er bare én hake ved det. Jeg skal jobbe i morra. Sånn er livet. Selv i vår moderne tid kommer man av og til til kort.
Nils A. Raknerud www.raknerudvillaen.no vaktmester på Deichmanske bibliotek i Oslo
Tilbake til meny over korttekster