Kommunisthets light

At kommunister aldri slapp andre til, fikk jeg presentert ved følgende historie da jeg var liten: Et par medlemmer av Norges Kommunistiske Parti satt i heftig diskusjon med noen meningsmotstandere. Kanskje diskuterte de atomvåpen; hva vet jeg. En av kommunistene hadde i alle fall en kaffekvern hun satt og kvernet på. Hver gang noen kom med slående argumentasjon fra høyre, sveivet vedkommende energisk på kaffekverna, og tilsvarende omvendt, nærmest lydløst da hennes røde kamerater talte.

Jeg tenker på denne historien da jeg sitter i godt lag med flere av kommunistbarna, kanskje femti år etter kaffekverntildragelsen, sammen med andre venner. Mange av oss grå i håret. Noen forsatt røde i tankegangen, andre ... jeg vet ikke. Det er mer kjærlighet og gjensynsglede i sånt lag, ikke så mye politikk. Heldigvis.

Det var ganske lenge siden en av kommunistungene gjorde meg klar over fenomenet som jeg har satt som overskrift. Om enn med andre ord. En form for hets, med ikke helt uten et slags velmenende element inkludert. Man forventer (som ikke-kommunist) at kommunistene skal være hakket bedre enn andre, helst perfekte. Det rammer kanskje kristne på samme måte, hva vet jeg.

I gamlevenner-selskapet blir avisnavnet Klassekampen plutselig nevnt. En arbeider der. Jeg skriver. Og ikke før er det sagt, før må noen fortelle om sitt sterke raseri overfor denne blekka. Grunnen er et avisinnlegg Klassekampen trykket for flere år siden, et innlegg kritisk mot en spesiell yrkesgruppe. Hva det sto der er mindre vesentlig. Det er avisa Klassekampen som er tema.

En avis trykket et innlegg med brodd mot en yrkesgruppe for flere år siden. Fæl avis. Jeg tenker: Hvem ville fått seg til å si noe tilsvarende om VG eller Dagbladet? De er liksom bare drittaviser, opplest og vedtatt, som vi kjøper i hundretusentall hver dag. Men Klassekampen har man så høye krav til (hvis det kan regnes som høyverdig å sensurere innlegg) at den leser man sjelden eller aldri. Langt mindre abonnere. Man har vel ikke tid til alt heller, etter å ha skummet VG og Dagbla'.

Et år ble det holdt stortingsvalg i Norge. Straks etter ble USA angrepet av terrorister. Tårnene i New York raste sammen, relativt seint på dagen norsk tid. I Klassekampens redaksjon rådet forvirringen. Skulle man forsøke å rekke å få dette med før dødlinjen (det hele verden for så vidt visste) til morgendagens avis? Og hva skulle man i så fall få med i all hast? Redaksjonen valgte å bruke 6 bokstaver i betimelig store krigstyper, TERROR, pluss bilde over hele forsida av de brennende tårnene. Men lederen, den handlet bare om stortingsvalget ...

Det siste ble det gjort et stort nummer av i et annet festlig lag jeg var i, rett før jul 2001. Noen som hadde bestilt juleferie-billetter til N.Y., fikk dem i posten 12. september. Makabert. Og så Klassekampen da, som ikke skrev om det i lederen, engang. Huff og huff. Så fikk man liksom plassert dem, de kommunistene.

Alt dette rinner meg i hugen da Harald Berntsen skriver om nobelprisvinneren Ossietzky¹ i Klassekampen² 23. april (2005) i forbindelse med at historikeren ønsker samme pris til Vanunu³. Ossietzky saboterte stort, som Vanunu, for krigsherrene. Knut Hamsun var raskt ute med språkmektig sarkasme mot den kommende nobelprisvinneren, en «fredsvenn» som frekt tillot seg å demonstrere mot «tysk opprustning»!

Vår store dikter er jo også kjent for å sine ord om «kvinnesakshyl og arbeiderkrapyl». En sånn uttalelse er det unektelig sving mer over. For ikke å si Schwung. Mer schwung enn dagens kommunisthets ultra light.

For min del begynner jeg å foretrekke den reinspikka hetsen. Da kan man være ufin tilbake. Kall meg heller jævla kommunistsvin. Så skal jeg stappe deg opp i kaffekverna. Og sveive la-a-angsomt.

Nils A. Raknerud