Lykkefladiskheten

Knoll og Tott lever fortsatt. Hver jul får jeg bladet av en omsorgsfull venn. Jeg er selv både kaptein og podagrapasient, så jeg ikke bare morer meg, jeg identifiserer meg også med Kaptein Wom, som de to rabagastene ynder å plage.

Helsemyndigheten lagde i sin tid en brosjyre til informasjon for oss med en blinkende stortå. Selveste Hr Wom prydet forsida på verket, en skjeggebust-grumpy med det vonde beinet heftig og grundig bandasjert. Herlig tegning. Jeg bestilte et par ekstra eksemplarer, julepresanger tiltenkt irriterende friske og raske venner, men fikk bare en ny og kjedelig versjon med foto av en mann som smilte lett urinsyregiktisk. 

For nå skal det ikke være morsomt, det skal være nøytralt overalt, ikke virke støtende, og med bilder av kjekke mennesker med fornøyde og sløv-friske liksom-naturlige smil. 

Det går tretten på dusinet av disse. Bedriftene presenterer seg slik, nettbanken gjør det, du logger inn på bildekk, dildoer, bakerpulver eller helsevesenet, what-ever, og disse glatte velkomstfjesene smiler på deg en god service-opplevelse uten at du rekker å forsvare deg. 

Vi lever i overfladiskhetens diktatur, vil jeg påstå, uten støtte hverken hos Karl Marx eller Jens Stoltenberg. Sistnevnte er nasjonens smilemester. Han overgår elegant Jonas Gahr Støres valgplakatfoto; jeg kan levende se for meg hvordan fotograten har flyttet på lamper og paraplyer og ropt vent-et-øyeblikk i tjue minutter, mens smilingen nærmet seg krampe. Ikke rart valget gikk som det gikk. 

Til og med Bjørnar Moxnes viser stygge, eller pene tendenser rent smilistisk.

Overfladiskheten er mest høyre, uten å la det gå partipolitikk i det. Norge skal være et fyrverkeri for menneskerettighene, har vår  Erna Solberg sagt. Student Synnøve Vereide arresterer imidlertid statsministeren der; vi smykker oss med fine ord, men ord mister mening når de er så altfor langt unna virkeligheten, sier hun i NRK Ytring. De tror de ser virkeligheten men blikket stopper på overflaten.

Overfladiskheten rev mine besteforeldres hus. En politiker plukket litt maling av den gamle sveitservillaen og sa huset var råttent. Således ble Raknerudvillaen ble revet i 2006. Ekte konservatisme falt for historieløshetens ljå. Vi skummer heller overflaten. Eller løsner litt på malingen. Smilende.