- Bare trykk på knappen

– Her er det ingenting å gjøre, ser jeg, sier smører'n. Han pleier å dukke opp mot slutten av dagen når maskinene står. Jeg sender ham et flir mens jeg vrir opp gulvfilla og tømmer bøtte nummer to.

Han fortsetter: Ja, for her går jo allting av seg sjøl! Han sender meg et lynraskt blikk for å se om jeg er med, så skuer han ut over det nye produksjonsanlegget og har liksom beundring i blikket.

En utenforstående ville tro han er full av beundring, ville ikke forstå ironien, ville ikke forstå hvorfor jeg i neste øyeblikk nesten knekker sammen og hikst-ler av denne fulltrefferen.

Den som skriver dette er en enormt produktiv person. Ikke som forfatter, men som maskinkjører. Som maskinkjører masseproduserer jeg dagligvarer i tonnevis daglig. Vi er få mennesker, med avanserte maskiner som verktøy.

Den nye produksjonslinja er det aller siste og aller beste. Og det er virkelig imponerende å se maskineriet i full sving. Når det svinger.

Men så er det denne gamle leksa med «teori og praksis». I teorien er disse maskinene så enkle å betjene at de krever minimalt av arbeidskraft, og de krever minimalt av arbeidskrafta. Så billig og så lønnsomt som mulig for den som kjøper maskiner og arbeidskraft, er hensikten.

Men i praksis virker det ikke alltid som det skal. Og når det oppstår en feil under masseproduksjon, blir det masseproduksjon av feil.

Et eksempel for å forenkle: Hvis etiketten festes galt med en hyppighet på ½ prosent, og feilen tar 30 sekunder å rette på, så er det et stort problem når 24.000 skal festes i løpet av 8 timer. Produksjonen reduseres med 3000. Arbeidslederen blir sur.

– Så dårlig dere har kjørt i dag, da, får vi slengt i trynet når dagsrapporten leveres.

Alle de små og ubetydelige feilene blir fort store og betydelige for oss som må hanskes med dem til daglig. Noe av det som gjør det dobbelt slitsomt, er nettopp at det ikke sees på som betydelig.

Det kan være fin trim å løpe om kapp med produksjonsbåndet for å ta igjen en feilpakket eske. Å løpe 30 ganger er derimot ikke trim, men stress. At det skyldes et «periodisk problem» er liten trøst, selv om det høres fint ut.

– Det skjer jo bare av og til! Ingeniøren slår fast det du allerede veit, sannsynligvis for å slippe å gjøre noe med det. – Dette er per definisjon en lett-betjenlig maskinpark, blir det poengtert.

Det låter som vi bør føle oss takknemlige, vi som får betalt for noe så lett. Det er jo bare å trykke på knappen.

Eller som smører'n sa: Her går alt av seg sjøl.

Han knegger fornøyd når han skjønner vi er på bølgelengde. Jeg ser på klokka. Jeg rekker å ta en tredje omgang med vaskebøtta for å få opp alt produkt-sølet. (Ubetydelig lekkasje.) Så ser det litt hyggeligere ut til i morra.