Klassebevissthet og piss
Hva er forskjellen mellom en hvitsnipp og en vanlig proletar? Svar: Jo, den førstnevnte må vaske henda etter at han har slått lens, mens en ordentlig arbeider må gjøre det to ganger. Før og etter.
Etter at man har ledd seg fordervet av denne gåten, hvis man i det hele tatt finner den morsom, kan man se litt på dens mindre morsomme sider. Mytene som ligger bak er jo nærmest pinlige. Uten å gå for mye inn på detaljene rundt menneskelige urinåpninger, er det opplagt at denne gåten/vitsen støtter seg på myten om at det er menn som arbeider. Og at det bare er møkkete arbeidere som er vaskekte proletarer.
Noen mennesker er riktignok mindre flinke til å vaske seg på henda enn andre. Kanskje det har med klasse å gjøre. Ja og nei. Jeg har hørt mange historier om leger som må få kjeft av sine underordnede før de skjerper seg og tutler seg bort til servanten. Og det igjen, kan man si, er et sunnhetstegn, for et miljø eller et samfunn, at de under kan kjefte på de over. Og oppnå resultater.
Formannen (et hakk over) skjelte på oss arbeidere en dag; de mannlige av oss vel å merke. Han gikk i forsvar for vaskedamene (et hakk under oss). Det gjaldt dette med påpasseligheten. Hygienen og pissepåpasseligheten. Formannen sa – det vil si, han brølte så vi fikk morgenkaffen i åttepausa i halsen: «Det er noen av kara som tror den er lenger enn den er!»
Etter denne kraftsalven var vaskedamene spart for å tørke piss på gulv og vegger inne på herrenes avlukke for mange måneder framover. Av dette kan man utlede at formannen hadde arbeiderklassestandpunkt og respekterte damene. Dessuten, og det er kanskje det aller viktigste, at en eller flere av damene må ha kvinnet seg opp og gått til formannen og klaget på pisset. Altså at individet tar initiativ overfor kollektivet.
Et lite sidesprang fra toalettet: Hvis en arbeider på Lilleborg fabriker i gamle dager fikk en ekstraordinær og spesielt møkkete jobb en dag, så ble han (hun) tildelt badelapp. Badelappen ga deg rett (og plikt) til å gå i dusjen i arbeidstida! Å dusje mens du får betalt for det, føltes sikkert som et privilegium.
Men det var det ikke. Badelappsystemet var forhandlet fram av fagforeningen. Men fagforeninger spretter ikke opp av seg selv og gjør ting. Hva skjedde? Hvordan oppnådde i det hele tatt fagforeningen denne bunken med avtaler, som jeg vet de hadde? En bunke avtaler som gjaldt små og store ting, faktisk mest små hverdagsting, som dusj og badelappavtaler – hvordan?
«Sånn var det bare den gangen» svarer du. Eller «Før i tida var det en helt annen arbeiderkultur». Feil svar. Det var individer utrusta med hver sin hjerne, lunger og kjeftament, som gikk sammen med kollektivet (bestående av andre individer med samme utrustning) om å finne løsninger.
Noen driter i å vaske seg, selv når de har driti. Det er rein arroganse og forakt for velferdskampens mest elementære resultater og vitner om et klassestandpunkt som ikke ligner grisen. Men før dette pisspreiket ender i rein moralisme, husk iallfall å sende dem en tanke, neste gang du vasker henda, eventuelt sikter med tisselassen; en vennlig tanke til alle dem som har jobbet og slitt for at det skal være så lett for deg.
Har du forresten hørt om vaskedama som skrev lapp til direktøren? «Hvis De slutter å slippe sigarettsneiper i pissoaret, skal jeg la være å pisse i askebegeret Deres». Det kaller jeg arbeidermakt.
Nils A. Raknerud