LEST HØYT PÅ DEICHMANSKE BIBLIOTEK GRÜNERLØKKA UNDER ARRANGEMENTET TIL SKRIVEGRUPPA ORDKRUTTS ARRANGEMENT ONSDAG 15. FEBRUAR 2005.
TRYKT PÅ KLASSEKAMPENS BAKSIDE FREDAG 17. FEBRUAR OG SOM SÅDAN DET ANDRE BIDRAGET I MIN SERIE «KLASSEBEVISST – JAVISST». DET FØRSTE HETER RETT OG SLETT «KLASSE» OG STO PÅ TRYKK SAMME STED LØRDAG 26. 2002 UNDER PSEUDONYMET DURENKAR (PRØV Å LES DET BAKLENGS).
En mikroskopisk klassereise
Når man går med en liten bunke plakater for et litterært arrangement og skal henge opp på steder der folk ferdes, hvilke prioriteringer gjør man da? Og hvorfor sa rastanegeren utenfor den brune ølpuben til meg, at jeg hadde respect for mennesker; på tjukt USA-norsk, enda jeg ikke hadde gjort annet enn å gi ham en flyer og en plakat for arrangementet? Og hva har disse to spørsmålene med hverandre å gjøre? Jeg kan iallfall love deg at jeg ikke klarer å gi noe utfyllende svar.
Det å leite etter svar på alle mulige spørsmål hjernen produserer, er for meg motoren for å skrive. Jeg er så heldig å være med i en skrivegruppe, en liten bande forfattere, amatører alle sammen i den forstand at vi elsker det vi driver med. Selv om noen er profesjonelle, også, i den forstand at de lever av det. Flinke er vi alle sammen. Ikke skryt, det. Folk kommenterer og gir tilbakemeldinger, og klapper (evt. ler/gråter) når de hører oss lese høyt. Høytlesning sto på programmet en tirsdag kveld på Grünerløkka, i hovedstadsbibliotekets stedlige filial. Og da gjaldt det å gjøre saken godt kjent i forkant.
Hvor henger man opp plakater … er det noe vits å henge opp en på den brune ølpuben? Er det ikke bedre å prioritere de hippe salongene, eller for å si det på gammelmåten; stedene for de mer konditionerte? Eller er konditoriet på hjørnet et brukbart kompromiss, når man bare har en plakat igjen?
Vel, jeg hadde plakater nok til alle tre og vel så det. Og mens jeg gikk rundt, gjorde jeg meg noen refleksjoner. For eksempel noterte jeg meg at de stedene som har sterkest pågang med plakatopphengere, henvises jeg til dodøra, eller veggen rett utafor. På ølpuben fikk jeg derimot lov til å henge opp på en stolpe midt i lokalet. Mens jeg dreiv på med det; fikla med tape og tommeltotter, fikk jeg øyekontakt med noen av gjestene, og i ett tilfelle benyttet jeg anledningen til å stikke til en plakat eller flyer. Det der er meg! sa jeg og pekte på navnet nederst på plakaten. Vi er unge og lovende alle sammen, la jeg til, og smilte ut av de hvite skjegget mitt. Ja, iallfall lovende, ville den noe yngre mannen med pilsen kvikt replisere. Det var nesten så jeg kunne satt meg ned over et glass og blitt sittende å prate.
Men kunsten er lang og livet er kort, og jeg måtte videre og skape interesse for litteraturen. I alle fall for vårt lille tirsdagsarrangement. Utafor sto rastafarimannen og tok seg en røyk. Jeg hadde kanskje sagt mor'n til ham inne på puben, fordi jeg kom ganske tett opp til bordet hans da jeg hengte opp på stolpen. Var det det som gjorde at han erklærte at jeg hadde respect for mennesker? Er vanlig høflighet og vennlighet blitt så uvanlig? Jeg tror det også har med klasser og sosiale skiller å gjøre. Selvsagt også med alkohol og hemninger å gjøre. Men de hippe stedene jeg kom til, hang allerede plakatene for konsert og yoga og forfatterarrangementer tett som tapet. På de brune stedene er det underskudd. Selv om serveringsstedene av de nevnte kategorier ligger vegg i vegg på Grünerløkka. Det er bare en liten klassereise mellom dem.