Trykt på Klassekampens bakside fredag 4. mars 2005. (Redaksjonen kuttet ut et par setninger, noe som gjorde deler av teksten uforståelig.) Her gjengitt i original versjon.

Klassebevisst – javisst!

Overskriften kan se ut som en slags proletarisk motsvarighet til denne avisas faste mandagsspalte «Feminist – javisst!». Nå skal ikke undertegnede erklære seg som en spesielt klassebevisst person. Jeg vil bare, i denne og noen baksidetekster framover, tillate meg å tomle med begrepet, abstrakt og komplisert som det er. Klasseskillene på jorda burde avskaffes fortest mulig. Men at ordet «klasse» får mange til å smile overbærende, og i lengre tid har forsvunnet fra dagligtalen, betyr ikke at klassene har forsvunnet. Tvert i mot.

Tredve år etter AKP(m-l)s proletariseringskampanje, der medlemmene ble oppfordret til å ta jobber i industri og håndverk, kommer en diskusjon som hadde vært denne kampanjen verdig. Selv om debatten nå stort sett gjelder andre veien. Nå skjer det fordi boka til en svensk professor Ronny ett-eller-annet oversettes til norsk, og dermed går en klassereisedebatt som den reine farsott i diverse aviser, ikke bare i den som burde være mest opptatt av sånt. For det kan man ikke akkurat si at dagsavisa Klassekampen har vært, alltid.

Og takk for det. Det finns da andre ting å bry seg om. Ærlig talt. For øvrig; det å ikke bry seg, eller ikke bry seg for mye, ser ut til å være et klassekjennetegn i visse sammenhenger. Du skal bry deg om dine nærmeste, om jobben din og ikke noe mer. Ikke gå over den usynlige streken. En viktig del av identiteten er hva du ikke er. Jeg går aldri i skjørt. Men skulderlangt hår hadde jeg selvsagt, på siste halvdel av sekstitallet og inn på syttitallet. Helt til jeg fikk høre i garderoben på fabrikken der jeg jobbet, at jeg lignet så jævli på Jesus.

Jeg husker godt han som sa det, selv om jeg er i ferd med å glemme navnet. Han jobbet på Lilleborg fabriker (én k) den gang de hadde seksdagers uke. På lørdagsettermiddagen, slengte alle seg opp på lasteplanet og dro på dugnad på feriehjemmet ved Harestua nord for hovedstaden. Senere dalte interessen, og da årsmøtet i fagforeningen vedtok å selge hele dritten, døde han av kreft noen måneder etterpå. Jeg tror det var av sorg. Vår omsorgsfulle bedriftsledelse hadde i sin tid skjenket Arbeiderforeningen den lille hyttebyen i sin tid. I samme veiva ble funksjonærene tilbudt noe med høyere standard, et sted på fjellet, tror jeg.

Dit kom aldri jeg; jeg var aldri funksjonær de 15-16 årene jeg jobbet på Lilleborg. Men jeg var med til Jomfruburet, på fest … buret ligger på Gressholmen, der var produksjon en gang i tida, og der Kvinnelige Funksjonærers Forening disponerte noe som ligner en sveitservilla ytterst i vannkanten. Senere arrangerte Funksjonærforeningen fester der. Jeg kom dit fordi jeg var gift med et av deres medlemmer. En kollega, for å bruke et ord som hadde tydeligere klassestempel den gang. (Jeg var altså ikke gift med en arbeidskamerat, vel å merke.)

Berit var laborant. Laboratoriet holdt til et bygg mellom fabrikken og hovedkontoret; sistnevnte ligger fortsatt som en liten skyskraper ved Sandakersentret. Laborantene var altså noe midt i mellom. De hentet prøver hos oss ute i farikkhallene, men fløy opp på hovedkontoret med resultatene. Det er noe som heter å hore i begge leire. Berit, som hadde jobbet der lengre enn jeg, har opplevd å høre yrkesgruppa si karakterisert på den måten. Av hvem? Av en av de mer klassebevisste arbeiderne, regner jeg med. En jeg jobbet sammen med? Hvis det er den jeg tror det er, var hun et praktfullt menneske og en herlig koll … arbeidskamerat. Hennes siste ekteskap var forresten også innen Lilleborg, men på samme produksjonsavdeling. Flytende Avdeling. La meg kalle henne Eva. Fred være over hennes minne. Vi hadde helvetes mye moro sammen.

Da jeg fortalte Eva at jeg skulle bli med kona mi, Berit, som ledsager, på festen til funksjonærene, kalte hun meg modig. I fullt alvor. Modig som turte menge meg de andre, funksjonærene. (Som kunstnerbarn var vel i utgangspunktet arbeidere farligere for meg.) Jeg husker også orda hennes fordi hun dermed regnet meg som en av hennes egne. Ikke bare Arbeider, men Flytende-arbeider, til og med. Slik hadde det seg at kunsterbarn-proletaren fikk seg en liten klasse-båttur ut til det legendariske Jomfruburet i Indre Oslofjord. Noe referat fra den festen får du ikke.