Debattinnleggg iKlassekampenmandag 29.september 2003.
Stå på, Åsne!
Det forvrengte bildet, som kolonialismen har skapt av "de andre", lever videre, slår Fakhra Salimi fast i Klassekampenkronikken 23. september d.å. Salimis hovedpoeng er her å påvise av Åsne Seierstad følger dette historisk stygge sporet med sin bok (Bokhandlereren i Kabul) og sitt forsvar for prosjektet.
Salimis beskrivelse av den vestlige verdens post-kolonialist-mentalitet mangler imidlertid noe vesentlig. I dag har vi også en utbredt holdning som kanskje kan beskrives som The White Man's Bad Conscience. Altså en slags kollektiv, arvet skyldfølelse for den hvite manns herjinger, slaveriet, kolonialismen. Denne til tider servile stakkars-dem-mentalitet er og en stygg overlevning. En syns-synd-på-holdning som egentlig mangler respekt - og, her kommer mitt poeng, en holdning som i stedet tolererer. I årevis har vi hørt om å tolerere andre skikker, kulturer, levemåter. Ikke alle har tenkt på at begrepet tolerere ikke nødvendigvis vitner om respekt, men å tåle noe du ikke liker. I dette sporet har vi godtroende, dumsnille nordmenn, med forankring som gamle kolonialister (ja, da, vi var med vi også!), i denne ånden er det vi tolererer andre kulturers kvinneundertrykking og manglende modernitet.
Det som slo meg etter å ha lest Åsne Seierstad, var hvilken flott mann Bokhandleren var i kampen for bøkene, ytringsfrihet, osv, mens kvinneundtrykkingen som beskrives ikke var den store overraskelsen, men i samme ånd som jeg har lest hos arabiske forfattere. I Salimis kronikk er kvinneundertrykking et ikke-tema.
Og der er vi inne på en annen, seiglivet affære. De undertrykte skal ofte være de som stiller opp og forsvarer elendigheten. Menneskelig. Men det bringer oss like lite framover som når slavene forsvarte sin Master.
Og idet jeg erklærer meg som Seierstads lille våpenbror, benytter jeg anledningen til å pirke med sverdet på to av Klassekampens beste menn.
"Dette handler i liten grad om kvinnenes stilling i Afghanistan" innleder Leer-Salvesen sin lederartikkel 2. september. Jasså. Det minner om en gammel hersketeknikk, å fortelle meningsmotstanderen at temaet er et annet.
Den 3. september følger den selverklærte kvinneavis opp med journalist Jon Hustad: "Slik snakker den kulturradikale misjonær som har lese den nye misjonærbefalinga." Den foraktede kulturradikaleren er i dette tilfellet altså Seierstad, som i intervju et annet sted i samme avis utrykker at hun er forbanna på dobbeltmoralen og kvinneundetrykkingen hun møtte i Afghanistan.
Den som aldri trår feil, står stille. Seierstad har nok ikke gjort alt riktig i sitt prosjekt. Og iallfall ikke gjort det lett for seg. Men revolusjonen er som kjent ikke noe teselskap, ei heller kampen mot kvinneundertrykking. Alle steder.
Nils A.Raknerud Vaktmester, forfatter