Et eventyr av Gro A. Thoresen
Det var gått tre uker siden jul. Vinteren hadde allerede vært lang og kald. Nå hadde i tillegg januarkulda satt inn for fullt. Det var bitende kaldt på den lille gården. Frostrøyken lå som et teppe av tova ull ute på tunet. Det var stille hos kyra i fjøset, stille hos tuppene på låven. Hesten sto stiv av skrekk inne på båsen av frykt for å skli på det kalde murgulvet. Det rant et vann forbi, like ved gården. Vannet var for lengst frosset helt til bunns, men kulden gjorde at isen begynte å sprekke opp og lyden av dette slo til med jevne mellomrom. Det var kraftige smell, som piskende lassoslag bortover isen. Gårdspus hadde gått i hi under ovnen inne på kjøkkenet. Gubben og kjerringa i huset frøs de også, men de gjorde som best de kunne for å holde seg selv og hverandre varme.
Det hadde allerede vært mørkt noen timer. Gubben og kjerringa satt på kjøkkenet og drakk kaffe. Kaffen hadde vært gloheit, men de var ikke kommet lenger en halvveis ned i koppene så var den kald den også. Slik som dette var det hvert år, så både gubben og kjerringa visste at det ikke var annet å gjøre enn å vente på sommeren og håpe en ikke frøs i hjel så lenge. De hadde mye å være takknemlige for. De hadde både mat etter jul og nok av ved igjen. De hadde dessuten hverandre å varme seg på. Gubben hadde vært så god mot henne helt siden juletider. Det var rent så kjerringa hadde begynt å glede seg til leggetiden igjen. Da kunne han ta de kalde føttene hennes og putte dem inn mellom lårene sine. Visst var det gamle lår, men det var like fullt krefter igjen i arbeidsbena hans. Eller han lot henne få krype tett inntill brystet sitt, slik at hun kunne snuse inn kroppslukten hans mens hun sovnet. Det var nesten så hun var blitt vant til denne luksusen. Men så hadde det plutselig snudd. De siste nettene hadde han bare snudd seg bort fra henne når hun krøp til sengs.
Termometeret utenfor kjøkkenvinduet knaket, idet den blå stripen ble tappet for enda en grad. Gubben måtte kikke.
- Nå går`e mot 30 minus.
- I natt er det sikkert noen som fryser i hjel, svarte hun.
- Ja. Håper itte det blir noen av dyra mine.
- Nei, jøsj. Håper da ikke det, sa kjerringa og dro på gjespen og blunka med øynene.
- Nei, jeg kryper til køys, sa gubben.
- Ja, gjør det du, svarte kjerringa. Jeg kjem je au.
Da han hadde gått tok kjerringa en runde nede på kjøkkenet så beina skulle bli skikkelig kalde før hun hoppet oppi ektesengen.
- Je frys slik, jamra hun.
- Ta ut gebisset! Du klaprer verre enn hesten når`n ser skrømt, var svaret hun fikk.
- Ja, jøsj. Men je frys!
- Å, je har da kjint deg kaldere, svarte mannen.
Denne natta ble det heller ingen varm omfavnelse på kjerringa og hun lå der og ble stadig kaldere på knær og tær. Det ble en lang og søvnløs natt på henne, mens mannen snorket og sov.
Neste kveld var kjerringa listig. Ved leggetider hadde hun et langt opphold ute i spiskammerset. Deretter gikk hun ut i yttergangen. Til slutt var hun så kald som hun aldri før hadde vært. Det var så vidt hun klarte å bøye knehasene på veg opp til senga og gubben. Vel i seng stakk hun et frossent kne bort til gubben som hylte i været.
-Je frys slik, forklarte kjerringa.
-Ja, jaggu er du kald i kveld kjerring, men je har da kjint deg kaldere, svarte mannen.
-Å, men jøsj.
-Natta, sa han.
Også var det ikke mer å si om den saken.
Kjerringa nektet å gi seg. Vel var det gubben som gjorde grovarbeidet på gården, men hun hadde da stått på hun også. Med unger og husarbeid. Litt varme på sine eldre dager var vel ikke for mye forlangt. Neste kveld gikk hun ut i yttergangen allerede klokka ni. Da klokka ble ti gikk hun ut på tunet. Kuldesmertene jagde gjennom kroppen hennes. På deler av tunet var det holke og den glatte isen sved som ild under fotsålene. Først subbet hun litt rundt, men mens hun sto der ble det et slikt vakkert nordlys over himmelen og hun glemte seg helt bort. Hun kjente verken frosten som satte inn i de skrøpelige beina, eller den tørre frostlufta som rev opp neseborene. Hun ble likevel stående som forhekset. Til slutt ble hun vekket av en merkelig behagelig følelse. Hun var mest fristet til å bli stående, men greide å rive seg vekk og komme seg inn i varmen igjen. Da hun la seg var gubben allerede falt i dyp søvn, men hun ble nødt til å vekke ham.
- Kjære, jeg frys slik.
Gubben våknet så vidt og strakte seg mot henne.
- Å, men je har kjint deg kaldere.
- Jøsj, mumlet kjerringa. Det går da vel itte an.
Neste morgen var søndag. Gubben hadde fri og var i godt humør. Han kikket bort på kjerringa si som fortsatt sov. Han tenkte han skulle glede henne litt. Han løftet på natteserken hennes som hadde glidd opp og lagt seg i en tull rundt magen, slik den alltid gjorde. Han måtte smile. Hun var snill og god mot ham og hadde alltid stått ved hans side bestandig og støttet ham når det hadde vært vanskelige tider. Han var glad i kjerringa si og det var lenge siden han hadde fortalt henne hvor mye hun tross alt betydde for ham. Han tenkte at nå var det på tide han gav kona si litt ekstra oppmerksomhet igjen. Han la hånda sin på magen hennes, men skvatt til.
- Nå har je da aldri kjint deg kaldere! Kom hit kjerring, så skal je varme deg, sa han.
Men da var kjerringa død.