44 år og all ære.
Kantinedamen serverte grøt. Praten gikk løst og lett om den forestående feiringen. Julefreden begynte å ta tak i skuldra. Noen hadde allerede funnet mandelen. Da peip personsøkeren nede i lomma mi. "Møt opp på kontoret. Rørleggeren venter," sa resepsjonsstemmen strengt.
Det ga fæle assosiasjoner. En ny trend har nemlig bredt seg i hovedstadsbibliotekets pensjonsmodne bygg: radiatorene lekker. Sprut, søl og drypp-drypp har vært hverdagen i vinter. Irreparable støpejerns-monstre. Nedtapping av anlegget. Plunder og heft må til for å garantere levelige lokaler. For en som utsetter gaveinnkjøp til julaften formiddag, er "rørleggeren venter" en ren trussel.
Men heldigvis. "Store Tore Rør" sto der med fanget fullt av presanger. "Dette er det eneste de kan bruke meg til," gliste han og rakte med en pen, avlang pose med hank og navnet mitt på. "Jeg har blitt julenisse."
En mer egnet mann kan neppe tenkes. Fyren har det helt riktige, godslige fjeset, magen kunne vært større, men framtoningen er nisseperfekt. Det hadde knapt gjort forskjell om reinsdyret sto parkert utafor. Jeg visste at han hadde vært sjukmeldt en stund, men at nisseombud ble godkjent som aktiv sjukemelding, var nytt.
Ikke er han sjukmeldt lenger, heller. Etter det obligatoriske året søkte han uføretrygd. "Svaret var attføring!" tordnet han og tok noen dansetrinn i ren frustrasjon. "Det er jo ikke noe å attføre meg til! Jeg har jobba i fireogførti år som rørlegger! Vakt ved bomringen, var alt de kunne by meg. Og jeg som ikke kan sitte stille!"
Etter fireogførti år i full jobb gikk altså folkebibliotekets faste rørforbindelse julaften i møte uten ei krone i innkomme. Sosialkontoret hadde tilbudt et lån. Ellers fikk han selge bilen. Klart han anket avgjørelsen. "Jeg venter svar i januar", brummet han og hyttet mot meg med en neve på størrelse med en hovedventil: "Men får jeg nei da, blir det førstesida i VG!"
Da presangen for lengst var drukket opp, ringte jeg for å takke: "Trivelig ved bomringen i jula?" Neida, nå så det så ut til å ordne seg, likevel, fikk jeg vite. Anken ville gå gjennom.
Kanskje var de redde han ville skru av vannet for dem. Ikke ble det noen førsteside i VG, heller. Men ei bakside i Klassekampen har han fortjent. Så mye rør som han har stelt i stand.
Nils A. Raknerud
Vaktmester ved Deichmanske bibliotek i Oslo
