Om teksten:
Det handler
om Truls. Romanen heter MIN VENN UTLENDINGEN©. Utlendingen er, som vi sa i gamle
dager, en vaskekte neger. Truls er hvit. 40. Erfaren snekker. Ikke så erfaren
når det gjelder damene. Men han har vært sammen med Margaretha Mia en tid, selv
om forholdet, på det tidspunktet romanen tar til, har begynt å rakne. Mia er
prestedatter, selv kristen, misjonærspire og idealist. Hun har lagt sine
beskyttende englevinger over utlendingen, som er uten oppholdstillatelse og har
vært i kirkeasyl ett år. Men så skal kirken rives. Mia skyver problemet over på
Truls. Han sier motvillig ja til å huse utlendingen. Skal allikevel jobbe utenbys
en periode. Og så trenger han en til å passe katta. Men han må spørre
gårdeieren først. Det kvier han seg for. Han har ikke engang spurt om katta kan
bo der. (Ikke ordnet oppholdstillatelse for den) Dessuten er han ikke sikker på
hvem gårdeieren egentlig er ...
Utdrag fra
romanen:
Han ser på hendene sine. Legger en liten plan. Er nødt til
å stikke hjemom, tenker han. Få vekk sørgerendene under neglene og lukten av
svette. Kan ikke stinke som en hest og se ut som en gris når jeg skal banke på
hos gårdeiren. Ille nok at det blir så seint.
Brakkelivet hadde preget Truls opp igjennom årene. Lagt seg i
ansiktsfurene hans, vanene hans og under neglene.
Det hadde
vært en ganske ensomt brakkeliv, inntil nylig. Han hadde riktignok skjønt
såpass, at det var på pubene og nattklubbene inni Oslo at jaktmarkene lå. Men
der hadde han egentlig aldri likt seg. Så en vakker dag, mens han snekrer hos
en prest ute i Akershus, dukker datteren opp og nærmest kaster seg over ham.
Ikke rart Truls nøt det som en våt guttedrøm. Med ett slag fikk brakkelivet en
ny mening, en ny dimensjon; og her var det snakk om ny dimensjon ikke bare i overført betydning, men òg rent fysisk.
Ja, han var nødt til å begynne å jogge, attpåtil, for å greie det.
Tiden i
lykke-brakke-land varte imidlertid ikke så mange månedene.
En dag våknet
den førti år gamle snekkeren med kalde føtter. Bokstavelig talt. Den unge
skjønne lå ved hans side og sov søtt. Men tærne til Truls (de) stakk utafor.
Man kan
selvfølgelig hevde at Truls fikk kalde føtter rett og slett fordi køya var for
liten for to, for to som sjelden lå i ro.
Men Truls tok
det som et varsel. Ikke fordi han var overtroisk; heller det at dette
kjærlighetslivet i brakka virket for godt til å være sant.
Det var det.
Tidlig, tidlig neste lørdags morgen ble paret overrasket av basen, en femti år
gammel mann med sementgrå ansiktshud, en mann som hverken hadde oppfattet at
femdagers uke for lengst var innført i Norge, eller at ei brakke kunne ha noe
med begrepet privatliv å gjøre.
Da Truls kom
tilbake påfølgende mandag klokka seks om morgenen, var sylinderen i låsen
skiftet, på døra var spikret en pappbit med beskjed om at han nå var kastet ut
og måtte henvende seg til anleggskontoret for å låne nøkkel. Anleggskontoret lå
tre mil unna. Det skulle kjennes som den lengste turen i Truls' liv.
En trøst var det at Finn i nabobrakka inviterte på kaffe.
Avskjedskaffe. Finn ropte, og Truls gikk foran ved bilen og hentet halvliteren
med melk som lå til kjøling ved forhjulet; Truls brukte alltid melk i kaffen.
Det viste Finn godt, derfor passet han på ikke å ha melk selv, og ertet Truls
på den sedvanlige måten og kalte ham både pingle og mørkredd.
Det var slike
morsomheter som gjorde at Truls som regel spiste maten alene. Du så ham sjelden
i en kantinebrakke. Han ble huesliten av Finn og andre som stadig hadde små
karslige spydigheter på tungespissen.
Det var ikke
sjelden at Finn og han hadde fått blodtrykket til å sprette i været hos
hverandre. Vel – nå skulle alt gammelt gruff kureres med nykokt. Det lå an til
å bli riktig hyggelig.
Men Truls
fikk knapt helt melken i kaffen før en diger kranbil rygget inn på
plassen. Før Truls viste ordet av det
var det tidligere elskovsredet behørig stroppet og huken festet. Da brakka
dinglet i lufta, som understellet på en mann på joggetur, kjente Truls at det
gjorde vondt. Synet stakk ham.
Og akkurat da
måtte selvfølgelig den andre slenge med leppa. – Guds lam, fortapt, fortapt!
Truls var
ikke lysten på spøk og sendte kameraten inn i brakkeveggen med venstrearmen. Et
batteri av gammel irritasjon lå i slaget. Men Finn kom seg fort på beina og
skråte: Jeg er oppstandelsen i sivet!
Da han
begynte å ramse opp ulike munkeordener Truls kunne søke seg til ... hadde Truls
gått. Han hadde gått uten å stenge døra bak seg. Det var det mest uhøflige han
kunne finne på, hvis han ikke skulle slått mannen i hjel. Truls prøvde å løpe
etter kranbilen, men ga det fort opp, gikk tilbake og satte seg i bilen sin.
Og snart
hoppet og spratt pick-up-en lik en kalv bortover skogsveien, ned mot E-seksen.
En svak dis
fikk skumringen til snøre seg sammen om landskapet. Snart tok han igjen
lastebilen, men kjørte ikke forbi, la seg femti meter bak, det meste av
riksveien sørover. Baklysene på lastebilen var slukket. Brakka på planet foran
ham svevde gjennom tussmørket som ei diger kiste.
Truls ser på hendene sine. Klokka er ti om kvelden. Han har kommet hjem
til leiligheten. Han finner fram en gammel tannbørste og renser neglene sine
med. Han burde kanskje tatt en dusj og, men da vil det bare gå enda mer tid.
Han merker at han kvier seg. Skjønner egentlig ikke hvorfor. Skal jo bare
spørre om noe. Og det er for Mia han gjør dette. Faen ta henne og hele
kristendommen hennes, hele denne velmendene ulandshjelpen på hjemmebane.
Vel. Best å
få det unnagjort. Han har kort vei. Skal bare opp trappa.
Da han ringte
forretningsføreren forrige dagen, for å få nytt husleiehefte, fortalte nemlig
kontordamen at gårdeieren, den gamle fru Monsen, var innlagt på sykehus og
sannsynligvis ikke kom hjem igjen. Truls hadde sagt noe dumt, som en slags trøst,
at det behøvde jo ikke å gå den veien. Som om den gamle gårdeierdama skulle
vende frisk og opplagt tilbake fra sykehuset og leve til evig tid. Det går jo
den veien med oss alle, sa han til seg selv da han lå på.
Husleieheftet
kom i postkassa. Det fulgte med et brev: Eventuelle henvendelser kunne heretter
rettes til Pelle Monsen, samme adresse som hans egen.
Pelle Monsen.
Navnet hadde Truls sett på postkassa nede. Det måtte være sønnen.
I toppen av trapphuset stopper han opp, bøyer seg ned ved et lite vindu
som rekker ham til kneet. Han åpner og
strekker overkroppen ut. Han har lagt merke til det før: der oppunder takskjegget lyser det.
Pelle Monsen sover ikke. Der oppe kan lyset være tent til de mest ukristelige
tider.
Han må leve
et sært liv, denne Pelle Monsen.
Da demrer
det. Pelle Monsen er ikke den gamle gårdeierkjerringas sønn. Det er hennes datter. Han har jo hilst på henne, flere
ganger. Sist forrige lørdag. Da kom han i fullt firsprang ned trappa. Hun - det
måtte være hun - sto ved postkassene og leste i et brev. Hun så så trist ut.
Vinduet står på
gløtt, konstaterer Truls. Som det pleier. Og låst med kort stormkrok.
Nattehimmelen er blå og klar, og det gule, varme lyset innefra ligger
kattemjukt på karmen. Et vindu som heiner om den unge damens lille krypinn. Et
lite stykke tilhørighet.
Pelle, hun
som skal arve gården, sier Truls til seg selv og tar de siste trappetrinnene,
rolig. Salige er de saktmodige. Trappa knirker i vangen.
velsignet
være din inngang og din utgangsdør
Loftleiligheten
rommer alt hun trenger: sofaseng med lavt bord, kjøkkenkrok og et lite
hjemmekontor med fakstelefon. Stort mer er det ikke plass til. Det jeg ikke har
plass til, har jeg ikke bruk for, pleier hun å si. Ikke er hun spartansk, men
tilværelsen har en tendens til å bli for stor og uhåndterlig for henne;
loftleiligheten er akkurat passe liten.
En god
porsjon selvbedrag ligger det jo i det. Det vet hun. Men fordi hun vet, har hun
et visst grep. Og har man et visst grep om sine selvbedrag og klarer å holde dem
i halen, så å si – da er de ikke lenger så farlige, da kan man faktisk tillate
seg å tro på dem. De blir som kitch, lett mental kløe. Religion light.
I Pelles
tilfelle handler det for så vidt ikke så mye om tro, men om penger og et sted å
bo. Jo mindre boflate hun benytter til seg selv, jo mer kan hun leie ut, og jo
mindre trenger hun slite; hun har slit nok som det er
med sin syke mor, om ikke hun skulle selge hamburgere, for eksempel, gå med
aviser eller sitte i resepsjon og svare smørblidt på idiotiske spørsmål.
Loftet er
slett ikke uten luksus, cirka halvparten er ombygd til baderom, der
hovedattraksjonen består av et lite lysegrønt porselensbadekar: Porschen kaller Pelle herligheten. En
lat lørdag formiddag eller en sen tirsdag kveld, som denne, kan hun fylle
Porschen med godt, varmt vann, trekke ut telefonledningen (hvis den ikke
allerede er avstengt av televerket) krype nedi med et glass på badekarskanten,
drukne seg i en god krim og ha det på badet. Glemme moren, glemme sykehuset, lese seg vekk
med shampo i håret. Sitte vått og godt og lese trygt om mordere med kniv og
damer som dør i dusjen.
Det ringer på
døra.
Pelle er ikke
sikker på om hun hørte det, og hvis hun gjorde, er hun slett ikke sikker på om
hun vil høre det. Kanskje var det bare en skvalpelyd hun hørte, kanskje
dusjslangen slo mot porselenet. Pelle prøver, men skvalp og slange gir helt
andre lyder.
Det ringer på
igjen.
Hun kommer
seg opp, og ikledd et håndkle stort som et laken går hun for å åpne. Men hun er
våt på hendene og glipper håndtaket idet hun åpner. Døra spretter opp og lager
et kjempeknirk.
Der står en
mann i førtiårene og ser på henne. Hva vil han? tenker Pelle før hjernen
kategoriserer ham som nabo og leieboer. Det streifer henne at de hadde en prat
om krim og Morgen Kane da han flyttet inn. Kanskje lånte hun en bok av ham.
Skal han ha den igjen nå? Da sier han det vel, hvis det er det han vil, tenker
Pelle.
Truls står der, taus, alvorlig; og hvis det er første gangen han ser en
ung dame i badehåndkle, skjuler han det godt. Blikket går riktignok opp og ned;
han måler med øynene, men det er ikke Pelle Monsens frottéinnpakkede lille
kropp han mønstrer. Det er dørkarmen på hengselsiden.
Pelle smiler,
men det er et behersket smil; gårdeiere bør egentlig ikke åpne iført håndkle
midt på natta. Det er viktig å holde på rollene i tilværelsen.
– Ja-a? sier
hun, så nøytralt som mulig.
– Jo-o,
smiler Truls, unnskyldende.
Han
spekulerer på om døra trenger noe mer enn et par slag på karmen. Eller om den
må settes opp på nytt og kiles om.
Pelle merker
seg mannens interesse for dører. En snekker er vel alltid snekker.
– Er det noe
feil?
– Står ikke i
lodd, den døra her.
– Gjør den ikke det?