Mitt bidrag står nedenfor: ... Litt om de andre: Ingeborg Arvola, Susanne Agerholm, Rigmor Solem, Tomas H.V.Mørkrid, sistnevnte intervjuet på www.forfatterne.net
Høytlesning på Josefine 31.okt.2002. Kopiering ikke tillatt

Om teksten:

Det handler om Truls. Romanen heter MIN VENN UTLENDINGEN©. Utlendingen er, som vi sa i gamle dager, en vaskekte neger. Truls er hvit. 40. Erfaren snekker. Ikke så erfaren når det gjelder damene. Men han har vært sammen med Margaretha Mia en tid, selv om forholdet, på det tidspunktet romanen tar til, har begynt å rakne. Mia er prestedatter, selv kristen, misjonærspire og idealist. Hun har lagt sine beskyttende englevinger over utlendingen, som er uten oppholdstillatelse og har vært i kirkeasyl ett år. Men så skal kirken rives. Mia skyver problemet over på Truls. Han sier motvillig ja til å huse utlendingen. Skal allikevel jobbe utenbys en periode. Og så trenger han en til å passe katta. Men han må spørre gårdeieren først. Det kvier han seg for. Han har ikke engang spurt om katta kan bo der. (Ikke ordnet oppholdstillatelse for den) Dessuten er han ikke sikker på hvem gårdeieren egentlig er ...

 

Utdrag fra romanen:

 

Han ser på hendene sine. Legger en liten plan. Er nødt til å stikke hjemom, tenker han. Få vekk sørgerendene under neglene og lukten av svette. Kan ikke stinke som en hest og se ut som en gris når jeg skal banke på hos gårdeiren. Ille nok at det blir så seint.

 

Brakkelivet hadde preget Truls opp igjennom årene. Lagt seg i ansiktsfurene hans, vanene hans og under neglene.

Det hadde vært en ganske ensomt brakkeliv, inntil nylig. Han hadde riktignok skjønt såpass, at det var på pubene og nattklubbene inni Oslo at jaktmarkene lå. Men der hadde han egentlig aldri likt seg. Så en vakker dag, mens han snekrer hos en prest ute i Akershus, dukker datteren opp og nærmest kaster seg over ham. Ikke rart Truls nøt det som en våt guttedrøm. Med ett slag fikk brakkelivet en ny mening, en ny dimensjon; og her var det snakk om ny dimensjon ikke bare i overført betydning, men òg rent fysisk. Ja, han var nødt til å begynne å jogge, attpåtil, for å greie det.

 

Tiden i lykke-brakke-land varte imidlertid ikke så mange månedene.

En dag våknet den førti år gamle snekkeren med kalde føtter. Bokstavelig talt. Den unge skjønne lå ved hans side og sov søtt. Men tærne til Truls (de) stakk utafor.

Man kan selvfølgelig hevde at Truls fikk kalde føtter rett og slett fordi køya var for liten for to, for to som sjelden lå i ro.

Men Truls tok det som et varsel. Ikke fordi han var overtroisk; heller det at dette kjærlighetslivet i brakka virket for godt til å være sant.

Det var det. Tidlig, tidlig neste lørdags morgen ble paret overrasket av basen, en femti år gammel mann med sementgrå ansiktshud, en mann som hverken hadde oppfattet at femdagers uke for lengst var innført i Norge, eller at ei brakke kunne ha noe med begrepet privatliv å gjøre.

Da Truls kom tilbake påfølgende mandag klokka seks om morgenen, var sylinderen i låsen skiftet, på døra var spikret en pappbit med beskjed om at han nå var kastet ut og måtte henvende seg til anleggskontoret for å låne nøkkel. Anleggskontoret lå tre mil unna. Det skulle kjennes som den lengste turen i Truls' liv.

 

En trøst var det at Finn i nabobrakka inviterte på kaffe. Avskjedskaffe. Finn ropte, og Truls gikk foran ved bilen og hentet halvliteren med melk som lå til kjøling ved forhjulet; Truls brukte alltid melk i kaffen. Det viste Finn godt, derfor passet han på ikke å ha melk selv, og ertet Truls på den sedvanlige måten og kalte ham både pingle og mørkredd.

Det var slike morsomheter som gjorde at Truls som regel spiste maten alene. Du så ham sjelden i en kantinebrakke. Han ble huesliten av Finn og andre som stadig hadde små karslige spydigheter på tungespissen.

Det var ikke sjelden at Finn og han hadde fått blodtrykket til å sprette i været hos hverandre. Vel – nå skulle alt gammelt gruff kureres med nykokt. Det lå an til å bli riktig hyggelig.

Men Truls fikk knapt helt melken i kaffen før en diger kranbil rygget inn på plassen.  Før Truls viste ordet av det var det tidligere elskovsredet behørig stroppet og huken festet. Da brakka dinglet i lufta, som understellet på en mann på joggetur, kjente Truls at det gjorde vondt. Synet stakk ham.

Og akkurat da måtte selvfølgelig den andre slenge med leppa. – Guds lam, fortapt, fortapt!

Truls var ikke lysten på spøk og sendte kameraten inn i brakkeveggen med venstrearmen. Et batteri av gammel irritasjon lå i slaget. Men Finn kom seg fort på beina og skråte: Jeg er oppstandelsen i sivet!

Da han begynte å ramse opp ulike munkeordener Truls kunne søke seg til ... hadde Truls gått. Han hadde gått uten å stenge døra bak seg. Det var det mest uhøflige han kunne finne på, hvis han ikke skulle slått mannen i hjel. Truls prøvde å løpe etter kranbilen, men ga det fort opp, gikk tilbake og satte seg i bilen sin.

Og snart hoppet og spratt pick-up-en lik en kalv bortover skogsveien, ned mot E-seksen.

En svak dis fikk skumringen til snøre seg sammen om landskapet. Snart tok han igjen lastebilen, men kjørte ikke forbi, la seg femti meter bak, det meste av riksveien sørover. Baklysene på lastebilen var slukket. Brakka på planet foran ham svevde gjennom tussmørket som ei diger kiste. 

 

Truls ser på hendene sine. Klokka er ti om kvelden. Han har kommet hjem til leiligheten. Han finner fram en gammel tannbørste og renser neglene sine med. Han burde kanskje tatt en dusj og, men da vil det bare gå enda mer tid. Han merker at han kvier seg. Skjønner egentlig ikke hvorfor. Skal jo bare spørre om noe. Og det er for Mia han gjør dette. Faen ta henne og hele kristendommen hennes, hele denne velmendene ulandshjelpen på hjemmebane.

Vel. Best å få det unnagjort. Han har kort vei. Skal bare opp trappa.

 

Da han ringte forretningsføreren forrige dagen, for å få nytt husleiehefte, fortalte nemlig kontordamen at gårdeieren, den gamle fru Monsen, var innlagt på sykehus og sannsynligvis ikke kom hjem igjen. Truls hadde sagt noe dumt, som en slags trøst, at det behøvde jo ikke å gå den veien. Som om den gamle gårdeierdama skulle vende frisk og opplagt tilbake fra sykehuset og leve til evig tid. Det går jo den veien med oss alle, sa han til seg selv da han lå på.

Husleieheftet kom i postkassa. Det fulgte med et brev: Eventuelle henvendelser kunne heretter rettes til Pelle Monsen, samme adresse som hans egen.

Pelle Monsen. Navnet hadde Truls sett på postkassa nede. Det måtte være sønnen.

 

I toppen av trapphuset stopper han opp, bøyer seg ned ved et lite vindu som rekker ham til kneet.  Han åpner og strekker overkroppen ut. Han har lagt merke til det før:  der oppunder takskjegget lyser det. Pelle Monsen sover ikke. Der oppe kan lyset være tent til de mest ukristelige tider.

Han må leve et sært liv, denne Pelle Monsen.

Da demrer det. Pelle Monsen er ikke den gamle gårdeierkjerringas sønn. Det er hennes datter. Han har jo hilst på henne, flere ganger. Sist forrige lørdag. Da kom han i fullt firsprang ned trappa. Hun - det måtte være hun - sto ved postkassene og leste i et brev. Hun så så trist ut.

 

Vinduet står på gløtt, konstaterer Truls. Som det pleier. Og låst med kort stormkrok. Nattehimmelen er blå og klar, og det gule, varme lyset innefra ligger kattemjukt på karmen. Et vindu som heiner om den unge damens lille krypinn. Et lite stykke tilhørighet.

Pelle, hun som skal arve gården, sier Truls til seg selv og tar de siste trappetrinnene, rolig. Salige er de saktmodige. Trappa knirker i vangen.

 

 

og neste kapittel begynner slik:

 

velsignet være din inngang og din utgangsdør

 

Loftleiligheten rommer alt hun trenger: sofaseng med lavt bord, kjøkkenkrok og et lite hjemmekontor med fakstelefon. Stort mer er det ikke plass til. Det jeg ikke har plass til, har jeg ikke bruk for, pleier hun å si. Ikke er hun spartansk, men tilværelsen har en tendens til å bli for stor og uhåndterlig for henne; loftleiligheten er akkurat passe liten.

En god porsjon selvbedrag ligger det jo i det. Det vet hun. Men fordi hun vet, har hun et visst grep. Og har man et visst grep om sine selvbedrag og klarer å holde dem i halen, så å si – da er de ikke lenger så farlige, da kan man faktisk tillate seg å tro på dem. De blir som kitch, lett mental kløe. Religion light.

I Pelles tilfelle handler det for så vidt ikke så mye om tro, men om penger og et sted å bo. Jo mindre boflate hun benytter til seg selv, jo mer kan hun leie ut, og jo mindre trenger hun slite; hun har slit nok som det er med sin syke mor, om ikke hun skulle selge hamburgere, for eksempel, gå med aviser eller sitte i resepsjon og svare smørblidt på idiotiske spørsmål.

Loftet er slett ikke uten luksus, cirka halvparten er ombygd til baderom, der hovedattraksjonen består av et lite lysegrønt porselensbadekar: Porschen kaller Pelle herligheten. En lat lørdag formiddag eller en sen tirsdag kveld, som denne, kan hun fylle Porschen med godt, varmt vann, trekke ut telefonledningen (hvis den ikke allerede er avstengt av televerket) krype nedi med et glass på badekarskanten, drukne seg i en god krim og ha det på badet.  Glemme moren, glemme sykehuset, lese seg vekk med shampo i håret. Sitte vått og godt og lese trygt om mordere med kniv og damer som dør i dusjen.

Det ringer på døra.

Pelle er ikke sikker på om hun hørte det, og hvis hun gjorde, er hun slett ikke sikker på om hun vil høre det. Kanskje var det bare en skvalpelyd hun hørte, kanskje dusjslangen slo mot porselenet. Pelle prøver, men skvalp og slange gir helt andre lyder.

Det ringer på igjen.

Hun kommer seg opp, og ikledd et håndkle stort som et laken går hun for å åpne. Men hun er våt på hendene og glipper håndtaket idet hun åpner. Døra spretter opp og lager et kjempeknirk.

Der står en mann i førtiårene og ser på henne. Hva vil han? tenker Pelle før hjernen kategoriserer ham som nabo og leieboer. Det streifer henne at de hadde en prat om krim og Morgen Kane da han flyttet inn. Kanskje lånte hun en bok av ham. Skal han ha den igjen nå? Da sier han det vel, hvis det er det han vil, tenker Pelle.

 

Truls står der, taus, alvorlig; og hvis det er første gangen han ser en ung dame i badehåndkle, skjuler han det godt. Blikket går riktignok opp og ned; han måler med øynene, men det er ikke Pelle Monsens frottéinnpakkede lille kropp han mønstrer. Det er dørkarmen på hengselsiden.

Pelle smiler, men det er et behersket smil; gårdeiere bør egentlig ikke åpne iført håndkle midt på natta. Det er viktig å holde på rollene i tilværelsen.

– Ja-a? sier hun, så nøytralt som mulig.

– Jo-o, smiler Truls, unnskyldende.

Han spekulerer på om døra trenger noe mer enn et par slag på karmen. Eller om den må settes opp på nytt og kiles om.

Pelle merker seg mannens interesse for dører. En snekker er vel alltid snekker.

– Er det noe feil?

– Står ikke i lodd, den døra her.

– Gjør den ikke det?