Trykt på Klassekampens bakside onsdag 3.september 2003.

IQ 69 (I)



Noen snakker som rasister i mine ører, men kanskje er det mine ører det er noe galt med. Det kan være mine ører og mine øyne er skånet for opplevelser av den typen som min venn har vært igjennom. Venn og venn Fru Blom, vi har i alle fall med hverandre å gjøre her på jobben, og så har han så mange historier på lager at jeg velger å lytte som en venn, og ikke avvise - som jeg ville gjort med en eller annen dum rasist. "Jeg tåler ikke disse muschlimene." Sånt skal man selvfølgelig være litt forsiktig å si på en arbeidsplass der det står oppslag på inngangsdøra om at dette er rasismefri sone. Men hvis vi i en femminutter stiller oss utafor inngangsdøra, der både sensommersola og uteaskebegeret byr på muligheter, så må det vel gå an å snakke fritt?

Det skal for øvrig ikke så mye IQ til å finne ut at det er brutal intoleranse min venn ikke tåler, og ikke folk med tilknytning til en spesiell religion. Etter et par stikkprøver har han røpa seg. "Nei, Ali," (erklært muslim) "er jo en kjempegutt", bedyrer han. Og "Nadeem" (opplagt muslim, han og) "Herre Gud, alle tiders! Det hender han tar seg en dram!" Og selv om min venn oser av forakt overfor Sing som nektet å bestige en femtrinns gardintrapp av frykt for varige hodeskader (tross turbanens beskyttelse), så tror jeg raseteoriene hans ligger så tynt utapå at de kan skrapes bort underveis.

Et visst inntrykk må det ha gjort når du vekkes av bønnen (den ropinga) klokka fem om morgenen og messegutten om bord hentes ut av folk som erklærer seg som religiøst politi. Skipperen hadde advart mot oppbevaring av sprit og porno. Messegutten tok likevel sjansen på å stikke unna to flasker under madrassen, men ble avslørt. Og hentet ut for 100 stokkeslag. Landet heter Jemen. Et navn jeg hørte nevnt på P2 forleden dag. Programlederen spurte en kar i PEN-klubben, forfatternes internasjonale "Amnesty", om det i det hele tatt nyttet her i verden? "Det er håpløst og vi gir oss ikke", svarte PEN- mannen og siterte Jan Erik Vold. Så nevnte han Mansur Rajih, en jemen-poet som satt en årrekke i fengsel, hvorav 7 lenket til en vegg i mørket. Et eksempel på brutal intoleranse overfor et annet menneske som mener og sier noe "galt" utifra en religiøs-politisk kontekst jeg ikke behøver å nevne om igjen. Mansur bor nå i Stavanger og gir ut diktsamlinger.

Messegutten klarte de i sin tid å redde, han og, fra de 100 stokkeslagene som i det religiøse politiets øyne var en helt rimelig straff for å ha forbrutt seg mot Islam, dvs drukket alkohol. Forutsetningen for redningsoperasjonen var eksistensen av et norsk konsulat i samme by.

Når min venn, som fikk sin IQ satt til 69 i ung alder, og gjennom et langt yrkesliv har fått IQ-en utspedd med løsemidler, når han hører folk med stort ordforråd og lang utdannelse snakker om at vi må skille mellom religion og kultur og mellom kultur og tradisjon og ei heller blande sammen begrepene tradisjon og kultur, da later han som han er for dum til å forstå. Og så klatrer han opp gardintrappa og forsetter å male taklista. Det nivået er iallfall ikke for høyt for ham.

Nils A.Raknerud